Ordenes uutholdelige fravær

Allerede mens jeg skriver denne første linjen, tenker jeg: Hvorfor i all verden skriver jeg dette? Har jeg egentlig noe mer å melde omverden? Tanker som helt sikkert overrasker dem som kjenner meg godt (eller tror de gjør det). Noe jeg godt kan forstå. Fra jeg var liten har jeg vært et hva, hvordan- og hvorformenneske med sterke meninger og også meningers mot.

Fortsatt undrer jeg meg en hel del, og de sterke meningene dukker også opp til overflaten innimellom. Men, mesteparten av tiden kjenner jeg på en tomhet når det gjelder både ord og sterke meninger. Ikke fordi jeg ikke mener eller bryr meg, men fordi jeg føler det meste er sagt og tenkt før. Dessuten farer livet i vei et forrykende tempo med formidling både i foredrag og media. Og hvis jeg skal være helt ærlig – det siste året er det lite som har virket viktig på ordentlig og verdt å sette ord – uten at det hadde blitt for privat. Fra å være en som stadig formidlet seg – gjerne med utropstegn – har jeg inntatt en mer betraktende rolle, hvor jeg stadig klør meg i krøllene og lurer på hvordan i all verden folk orker alt de forteller at de gjør hele tiden – for ikke å glemme – hvordan har de tid til å blogge, facebooke og tvitre om det? Og attpåtil takke så innmari mye etterpå – for at noen har retvitret, lest eller kommentert?

Det siste året har jeg blitt kvalm og flakkende i blikket av påminnelser om det faktum at jeg har en blogg, at jeg har gitt ut en bok og har en ny på gang. Selv om påminnelsene utelukkende har vært i form av gode ord fra noen som har lest noe de har likt, og fra folk som har tro på meg. Både blogg og bok ligger der ute som en evindelig påminnelse om flere ting som krever tiden min, og som jeg ikke klarer å følge opp slik jeg ønsker. Fordi, som med så mye annet, enten det gjelder å være sosial, trene, gå til legen, prate lenge på telefonen med en venninne: Jeg har ikke lenger ordene, tiden eller motet – og ingenting virker uansett viktig nok til å vie et «helt» innlegg eller et kapittel. Paradoksalt nok kan jeg allikevel kjenne en sterk trang til å skrive, og savner oppriktig tiden da jeg satt opp til langt på natt, skrev og diskuterte. Med fare for at jeg idylliserer, så mener jeg bestemt at det gav energi og inspirasjon til å skrive enda mer. Det ønsker jeg tilbake!

Jeg vet fortsatt ikke helt hvorfor jeg skriver dette innlegget – kanskje jeg hadde håpet at det ville gi meg inspirasjon og mer å skrive om? Foreløpig kjenner jeg ingen forskjell, og kjenner at lukten av nybakt Focaccia overgår lysten til å bekjempe ordenes uutholdelige fravær. Avslutter derfor med en lenke til en blogg jeg opprettet i høst, og som kanskje også blir til en bok (Dersom, hvis, om ordene kommer): Til deg mamma. Ord som venter når du våkner. 

Reklamer