Å tørre å forsvare andre

Det er lett å la seg rive med i sosiale medier når saker man føler seg berørt av- eller har et spesielt engasjement for, blir diskutert.  Selv har jeg også erfart hvor lett det kan være å glemme at de man er uenige med om en sak, for det ene er- og står for mye annet enn den saken man er uenig om. For det andre, at de har familie og kan hende også barn, som lider under dette oppmerksomheten som skapes.

Mengden av sterk uenighet, kritikk, flåsete og sarkastiske kommentarer iblandet nedsettende personkarakteristikker, vil kunne ha samme effekt som mobbing – og i sum også kunne være mobbing. Slik jeg ser det, betyr det at vi alle har et ansvar for å vise – gjennom handling – at vi tar avstand fra slik oppførsel. Vi må bli mindre redde for å ta andre i forsvar, samt tåle at det kan medføre uenighet og ubehag. Vi må også være lydhøre og bidra til et debattklima hvor man kan slippe å være redd for å bli beskyldt for å dra mobbekortet i utide – når man sier i fra om at grensen er overtrådt og at belastningen er for stor.

Ingen er bare det du ser. Heller ikke de som som av ulike grunner har stukket hodet sitt frem i offentligheten. Begeret kan renne over selv for den sterkeste, og alle – alle – har vi et ansvar for hvordan- og i hvilket omfang vi lar vår uenighet komme til uttrykk.

Som på andre arenaer i livet, følger barn og unge også med på hvordan vi voksne reagerer- og formidler oss i sosiale medier. Barn gjør i stor grad som vi gjør – ikke alltid som vi sier de skal gjøre. Det gjør meg bekymret

At noen henger ut andre, er sleivete eller ubetenksomme, fritar ikke oss andre fra å gjøre kloke vurderinger, samt være gode forbilder som står opp for andre.

Les gjerne kronikken jeg hadde på trykk i VG 30.oktober 2011. Den har fått ny aktualitet. 

Reklamer