Meg 2.0

Det startet så bra – med nye måter å komme i kontakt på via Internett. Brilliant. Facebook muliggjorde å holde kontakt med venner og bekjente over hele verden, på en ny og herlig måte. Masse moro via virtuell berøring. Deretter åpenbarte Twitter seg, og nå følger jeg kjente og ukjentes tanker og tilfeldige idéer i interaksjon med andre. Jeg kan fortelle folk hva jeg liker på Digg og jeg kan selv blogge, for å dumpe tanker og følelser i det skriftlige rommet. Og det gjør godt – veldig godt, dette å være i kontakt med- og det å være en del av hverandre. Dette har gjort meg til en svoren sosiale medier-entusiast som har brukt mulighetene dette gir, til å skape et utradisjonelt bokprosjekt, promotere og gjennomføre det. Jeg bygger nettverk i rekordfart og ser det meste av tiden nye og uante muligheter gjennom å bruke sosiale medier.

Men, det plager meg også litt. Et par ting har fått meg til å tenke at vi – tross gode intensjoner – kanskje er i ferd med å bevege oss fra Web 2.0 til Meg 2.0.

I går snakket jeg lenge med en venn med afrikansk bakgrunn, på MSN. En samtale som satte ord på uroen min:

”Jeg ser at alt for mange mennesker er avskåret fra alt dette. Spesielt mitt folk i Afrika – noe som ikke er nytt. Det er som ”forventet”, i den øvrige delen av verden. Men hva skjer nå, som stemmene deres ikke drukner  lenger – de er jo nemlig ikke tilstede engang. Fordi de ikke er connected til andre som er det. Du lever i et skur i Togo? Synd for deg, min venn –  ingen småpludring med venner i den virtuelle verden for deg. Barn som jobber på plantasjer i Brasil? Beklager, ingen mulighet for dem til å plante idéer i vårt cyberspace. Svetter du i  den lille trange butikken i Vietnam, sier du? Her finnes det ingen mulighet for deg til å heve knyttneven din i sinne…”

Spar deg, tenker du kanskje – historiene deres kan helt sikkert bli funnet ett eller annet sted på nettet. Ja, kanskje – men da som oftest fortalt gjennom øynene til en eller annen velgjører med ulike motiver for å fortelle historien. Problemet går dypere enn som så. Det handler ikke bare om ikke å være tilstede, eller at stemmene deres blir erstattet av andres.

Vi filtrerer våre interaksjoner – enten det er på Twitter, MySpace YouTube eller på Facebook. Vi filtrerer det ned til et minimum av våre tanker og hvem vi egentlig er. Faktisk så kan vi finjustere adferden vår, slik at den blir som små interaksjonblokker, designet for hver enkel del av egoet som trenger smøring . En applikasjon for hver egeninteresse. En side for hver eneste selvoppslukte sjel. Ditt liv og dine meninger gjennom 140 tegn…

Menneskene som gjør oss til dem vi er, forsvinner mellom linjene i tvitringenes virtuelle verden. Vi oppdaterer status og glemmer hva som definerer oss: Jeg er, fordi vi er.

Og det forblir sant når det gjelder Web 2.0. Men vi, blir plutselig – og altfor lett – til meg. Web 2.0 blir (satt på spissen) Meg 2.0.

Jeg tar meg i det selv også – å definere “oss og vi”, som de som kan blogge, tvitre og ”follow” – som oppdaterer status, poker og “Digger” en historie med falsk dybde. Det nye ”oss”. Satt på kanten; det virkelige ”vi” blir erstattet av et virtuelt ”vi”.

Jeg tviholder på troen om at det fortsatt er et stort og uutnyttet potensiale i den store virtuelle verden. At det fortsatt finnes ønske om å spre ord og være stemmene de til de stemmeløse. Vi må ikke slutte å håpe at at noen faktisk hører oss, når vi roper ut i den store mørke virtuelle verden. Vi må ikke slutte å oppsøke publikum – men kanskje heller gjøre det sammen med Ubuntu-venner, og med det for øye å løse større problemer enn spørsmål om hvorfor ikke flere har lest og kommentert bloggen min i dag? Ubuntu-tanken, vokser – om vi definerer den og gjør den synlig. VI som har stemmene som bærer. I så måte er Oslo Twestival et tiltak jeg støtter fullt ut og liker tanken på å være en del av. Dette til tross for at også dette kan sees på som næring til den indre forfengeligheten vi alle bærer med oss – men som holder hjulene i gang.

Men, så er det altså slik at vi alltid har hatt narcisstene hengende rundt – også på nettet. Noe som forsåvidt er greit nok – det er også med på å skape mangfold. Det som derimot bekymrer meg, er mennesker som forvandles til narcissister uten å vite det . Jeg snakker nemlig av personlig erfaring. Uten engang å være klar over det, selger man sjela si for en tweet. Uten å være klar hvor lett man kan nære egoet gjennom den riktige status updaten om seg selv. Besatt av antall treff på blogg, kommentarer og followers, blir man til meg-meg-meg. Oppslukt foran skjermen og skånet fra den sosiale kontrollen irl, trenger man ikke lenger å se seg i speilet. Web 2.0 blir som narkotika for egoet – og man er selv den siste til å innse at man er avhengig av  dopet – ”jeg’et”.

Stadig yngre mennesker – men også gamliser på min alder – profilerer seg høyt på nettet, gjennom videoblogger og svært utleverende, kritiske og personlige blogger. Daglig kan man observere mennesker oppslukt av sin egen søthet, fantastiske idéer og sitt eget ego. En formildende omstendighet er, at de ofte ikke er i stand til å merke det selv.  Meg 2.o er som en krefttype, som sakte men sikkert spiser opp det virkelige deg og forandrer deg. Det er innvendig og du kan ikke se det. Du føler det ikke og hører det ikke, men det er skrevet mellom treffene på tastaturet.

Kan det være slik – at det som startet som en ny måte å holde kontakt på, faktisk kommer til å splitte oss, uten at vi merker det fordi vi er for oppslukt av vår egen lille virtuelle verden? Noe som i utgangspunktet kan demokratisere informasjon, blir istedet til noe individet bruker til å erstatte Ubuntu-tanken om at jeg er, fordi vi er.

Det er muligens i menneskets natur – at vi skaper noe vi mener kan være bra og vi starter med å gjøre det bra. Deretter blir vi forført av kreftene det gir egoet vårt. Vi skaper noe godt, men vet ikke hvordan vi skal regulere det og heller ikke hvordan vi skal regulere oss selv uten speil. Vi blir oppslukt av oss selv uten å skjønne det. Og vi blir som menneskene vi forakter – de som bare tenker på seg selv.  Vi ser det ikke, men det er der – gjemt i tvitringene, i status updates og i treffene på tastaturet som sender egoet ut i den virtuelle verden.

Web 2.0 blir til Meg 2.0. Sosiale medier blir – i ytterste konsekvens – Meg 1.0.

Ikke oppdater stausen din. Oppdater livet ditt – og ikke tweet egoet ditt…

(Ps. Jeg er på avvenning)

Reklamer