Elitisme 2.0 vs Pluralisme 2.0

@Ispinne: mener du at intellektualitet ikke kan defineres som porno for nerder?

Så har altså selvranskelsens time innhentet meg. Omsider, vil kanskje enkelte hevde. Relativt plutselig gikk det opp for meg at jeg den siste tiden har vært storkonsument av porno – om jeg går ut i fra @Ispinnes insinuasjon om at intellektualitet er nerdenes porno. Jeg er nemlig @vrangest på Twitter. twitter

Jeg skal ikke begi meg ut på diskusjoner om hva som kjennetegner en nerd og om jeg i det hele tatt faller inn under den kategorien. Men sannheten er at Twitter har blitt som et pornografisk narkotikum for hjernen.

Selv om jeg har likt å tro noe annet, så innser jeg altså i denne time at jeg i virkeligheten ikke er en av Twitters representanter for hvermansen. Dette til tross for at jeg som selvoppnevnt talsperson for nevnte gruppe, har ytret meg (med innestemme riktinok) opptil flere ganger, om sosiale mediers betydning for hvermansen. Jeg har skrevet om hvordan jeg som konsument har gått fra å ha relativt begrenset mulighet til å påvirke og bli hørt, til å bli en av mange konsumenter som nå også har blitt premissleverandør. Og at takket være sosiale medier som Twitter, gjøres veien frem til autoritetene og makta betydelig kortere. Det har jeg selv vært heldig å få erfare.

Skepsis

Jeg har med forvirring og skepsis registrert hvordan blant annet Skjeie, Nyre og nå også Ulstein på hvert sitt vis beskylder Twitter-samfunnet for å være elitistisk. Jeg har vært blant dem som ved flere anledninger har argumentert i mot disse påstandene. Særlig fordi jeg misliker begrepet elitisme som sådan, og opplever det som en nedsettende karakteristikk som signaliserer en overlagt ekskludering av andre. I kontrast til pluralismen som jeg personlig liker å være bekjent av.

I selvransakelsens ånd må jeg allikevel medgi at det har et snev av sannhet i seg. Ja, tenk, som selvoppnevnt talsperson for hvermansen på Twitter, innrømmer jeg at det har et visst elitistisk preg. Hvilket jeg ikke nødvendigvis mener er et onde, om man bare våger å kalle en spade for en spade.

Når det er sagt, så er det mye jeg er uenig med bedreviterne om. Dessuten mener jeg bestemt å kunne ane at det som skjer nå – ved at veien til makta blir kortere – oppleves skrekkinngytende for mange av dem som setter eller tidligere satte premissene. Plutselig er de ikke alene om å sette dem og kanskje er redaktørmøter snart en saga blott, for alt jeg vet. Med ett er vi mange som kan sette premissene og vi gjør det. I det som kan oppfattes som forsøk på å rettferdiggjøre, forsvare og bevare den tradisjonelle journalistikken de alle representerer, er det derfor ikke vanskelig å forstå deres trofaste Twitter-skeptisme.

Elitist eller hvermansen?

Den nevnte selverkjennelsen startet opprinnelig 4.mars, etter visningen av filmen Us Now – en visning arrangert av Sermo Consulting. På vei til Tweetup (sosialt treff for tvitrere) etter filmen, hadde jeg en livlig diskusjon med en av gutta i Sermo. En diskusjon som jeg i min enfoldighet hadde glemt, ruset som jeg er på intellektualitetens mange spennende bekjentskaper.

For slik virker Twitter. Du søker opp og følger de som kan gi deg noe, de som har et budskap som interesserer deg. Det handler altså ikke om hvor mange followers du har, men om selv å følge de rette menneskene. På den måten har det åpenbart seg en uendelig kilde med lenkehenvisninger og tilgang til diskusjoner om emner som opptar meg. Menneskene jeg følger, har en intellektuell stemme jeg liker å lytte til og som jeg føler meg relativt samstemt med. Om intellektualitet er porno for hjernen, så er jeg med andre ord konstant yr og ruset.

Se bare, nå havner jeg på reklamekjøret og snakker meg varm om Twitter mens jeg egentlig skal snakke alvorlig om diskusjonen etter filmen. Us Now er et dokumentarfilmprosjekt om kreftene bak massesamarbeid, myndigheter og Internett. Filmen forteller historier om nettsamfunnene som utfordrer de eksisterende samfunnshierarkiene og gir et innblikk i hvordan de ledende tenkerne innenfor deltagende styring tror fremtiden til myndighetene blir. Filmen i sin helhet bekrefter mine egne erfaringer, jamfør sakene om Gratis heroin og Erfaringsbloggen (som er behørig oppsumert i Nettdebatten=Demokrati).

Selv om filmen skisserer flere og større påvirkningsmuligheter for hvermansen, blir det samtidig svært tydelig for min del, at denne formen for demokratisering eller «shoppesamfunn» som det også kan kalles, byr på store utfordringer i forhold til store grupper som fra før ofte blir glemt. Den autentiske hvermansen som allerede har problemer med “å fylle handleposene”.

I diskusjonen etter filmen utfordret jeg @frjohnsen med spørsmål om hvordan de med den svakeste stemmen og laveste kompetansen best kan sikres mulighet til å påvirke og bli hørt, og hvem som har ansvaret for å sikre dette.

For faktumet er at det krever ressurser både i form av utstyr og nettilgang – samt noe kompetanse – for å ferdes på steder som Twitter. Dessuten skal det heller ikke stikkes under en stol at det kreves mot og tro på at man har noe å melde som er interessant for andre. Som flere har nevnt den siste tiden, så handler det aller mest om verdien av det du sier, ikke om formell status. Se bare hva @evensr (russegutt på 18) klarte å stelle i stand med ytringene sine om fildeling, Dave Matthews band og «drittungebloggen«. Allerede før bomben smalt og han havnet i P2 og på TV2, ventet det ham en jobb som blogger. Til tross for sin unge alder, har han allerede en sterk stemme som han tør å bruke.

Jeg tror dessverre ikke det er automatikk i at de som ikke hever røsten in real life – enten det er på grunn av mangel på selvtillit, utstyr eller kompetanse, finner sin vei til steder som Twitter og plutselig hever den der. Men for den som tør – og som har noe interessant å melde – så er demokratiet og dets autoriteter nærmere enn man aner.

Jeg har i tidligere innlegg beskrevet mine erfaringer som noe en hvermansen kan få til. Og det skal innrømmes at jeg også har høstet mye ros for det jeg fikk til – tatt i betrakning «Curly Hvermansen blir hørt av eliten på Twitter og i bloggosfæren». Men hvem er egentlig hvermansen? Og er jeg egentlig å betrakte som hvermansen i denne sammenhengen, bare fordi jeg ikke har mitt daglige virke innen web og media – og heller ikke er en anerkjent forfatter, politiker eller kjendis av annet kaliber?

Faktumet er at jeg er blant dem som in real life aldri har vært redd for å heve røsten i noen sammenheng og som har stått på barrikadene på ulike arenaer fra jeg satt i elevrådsstyret i 8.klasse. Jeg er over gjennomsnittet utdannet. Jeg er anerkjent innenfor mitt arbeidsfelt. Jeg har gjennomslagskraft og grenser til det respektløse når det gjelder autoriteter. Jeg er riktignok selvlært, men besitter en ikke ubetydelig IT- og webkompetanse. Jeg sitter godt plantet under pleddet i et rekkehus i Asker med fancy mobiltelefon, laptop, HDPVR, Nintendo Wii, Playstation 2 («bare»), X-box, trådløst nett og den raskeste bredbåndlinja Telenor leverer her på landet.

Men selv her i Asker finnes det familier som ikke har råd til datautstyr og internett. Barna deres får stukket til seg en fotostatkopi av lekseplanen mens andre ikke ser på – for skolen i vår krets er digitalisert må vite. Foreldre og barn tør ikke invitere til vennegrupper o.l fordi det ikke er interessant for «elitebarna» å tilbringe en ettermiddag et sted det ikke er 50 kanaler og internett. Er du ikke på Go Supermodel eller Habbo, så er du ikke kul. Det er nok et faktum.

Jeg skulle ønske at Hege Ulstein, og flere med henne, kunne bruke et annet ord enn elitisme når de beskriver bermen som besitter de ulike @’ene på Twitter. Ikke bare fordi jeg som nevnt innledningsvis, synes det signaliserer et ønske om bevisst å eksludere og fremheve seg selv på andres (de mindre intellektuelle?) bekostning, men også fordi det er med å øke avstanden til mange av dem som enda ikke aktivt har tatt i bruk sosiale medier for å få frem sin stemme.

For i virkeligheten er ikke Twitter et lukket høyintellektuelt nettsamfunn for eliten av norske nettbrukere. I så fall burde jeg med min prestisjeløse yrkesbakgrunn ha følt meg og/eller vært ekskludert for lengst. Allikevel innrømmer jeg at enkelte likheter dog preger de 231 jeg følger og de 251 som følger meg på Twitter. Uavhengig av yrkesfaglig bakgrunn, representerer de en gruppe mennesker med arbeid og interesser som tilsier at de allerede har en stemme som de tør å bruke. Men det er også etter min mening den eneste grunnen til at tvitrere kan sees på som en homogen (elitisisk, i følge Ulstein) gruppe.

Twitter har kommet for å bli

Vi som sosiale medier-entusiaster, kan gjerne med lange og såre tær, velge å henge oss opp i ytringer fra bedrevitere som av ulike årsaker kjemper i mot utviklingen. Mitt håp er allikevel at vi som allerede har en stemme, i mye større grad flytter fokus til det neste trinnet i kommunikasjonsevolusjonen: Å gi en stemme til dem som ikke har en, ikke tør eller kan bruke den. Slik kan vi unngå å danne nye maktstrukturer hvor forskjellene blir enda større.

Sannheten er at det fortsatt er ressurssterke mennesker som evner og våger å tilkjennegi sine meninger i  form av blogger og Twitter. La oss holde fokus på fordelene fremfor motsetningene og la ulike oppfatninger – høyintellektuelle eller ei – anerkjennes som likeverdige. Lukk opp døra til mangfoldet.

Som @morkva, en god venn sa i går – Jo, sosial medier er det største siden Jesus. Alle har en stemme. Det er slutt på fire hundre år med å bli fortalt.
Anbefales lest: Jan Omdahl’s kommentar i Dagbladet 27.april

Reklamer

#Us now

us-nowSom bekjent av gutta i Sermo, og som sosiale medier-entusiast, ble jeg invitert til vårens happening: Nordenpremieren på filmen Us now med påfølgende paneldebatt og deretter Oslo tweet-up og social media meet-up med fest på Posthallen. Happeningen gikk av stabelen 4.mars,  ble en herlig kontrast til min egen arbeidshverdag som offentlig ansatt.

Us Now er et dokumentarfilmprosjekt om kreftene bak massesamarbeid, myndigheter og Internett. Us Now forteller historiene om nettsamfunnene som utfordrer de eksisterende samfunnshierarkiene. Filmen gir et innblikk i hvordan de ledende tenkerne innenfor deltagende styring tror fremtiden til myndighetene blir.

Det ble flere ganger under paneldebatten – og festlighetene etterpå – referert til at visningen var som å misjonere til en allerede overbevist menighet, og at det kanskje er andre målgrupper man bør ha fokus på å overbevise og opplyse. I så måte representerte jeg den sistnevnte gruppen. Både filmen og debatten etterpå gav meg mange interessante perspektiver rent faglig – men også personlig. social-media-meet-up

Filmen refererer til en type åpenhet som er svært interessant med tanke på det økte fokuset på brukermedvirkning i norsk helsevesen – og i psykiatrien spesielt. På den ene siden ser jeg for meg at en slik åpenhet om kvalitet og effektivitet (eller mangel på sådan), vil føre til et økt press på oss som utførerer av tjenestene. Dette vil gjøre det mer utfordrende å levere, men vil også aktualiserer temaene faglighet og yrkesstolthet. Således vil det kunne virke vekstfremmende (for mange av oss).

På en annen side ser jeg store utfordringer knyttet til å bli et fullendt shoppesamfunn, hvor de svakeste allerede har problemer med «å fylle handleposene». Hvordan kan de sikres muligheten til å påvirke og bli hørt? Den direkte påvirkningsmuligheten idylliseres i filmen. Frem til de to eldste nålevende generasjonene har vandret heden, vil onlinedemokratiet føre til økte forskjeller og bære med seg et preg av Darwinisme.

Personlig er jeg en stor tilhenger av de siste årenes demokratisering av informasjon. En utvikling som i all hovedsak er å oppfatte som positiv. Selv er jeg blant dem som svært aktivt benytter meg av den ufiltrerte tilgangen det åpner for, hva informasjon gjennom media angår. Både i nettaviser, temasider og i bloggersammenheng gis vi mulighet til å påvirke gjennom å kommentere og legge ut egne innlegg i debatter. Denne demokratiseringen har også en bakside vi ikke kan se bort i fra (selv om den ikke gjelder flertallet). Muligheten for å blamere både seg selv og andre.

Mange opplever internett som et intimt og oversiktelig sted, uten å tenke over at de når ut til langt flere enn de egentlig er klar over. Noe som i ytterste konsekevens kan være direkte skadelig for dem selv. Jeg har vært vitne til hvordan mennesker i offentlige fora, danner sin egen opinion mot urettferdighet i barnevernet eller i skolevesenet. Dette blir deres egen lille verden hvor terskelen er lav i forhold til å tilkjennegi sin egen eller andres identitet (og som ikke er tilgjengelig for korreksjon av opponenter med en annen mening). Onlinedemokratiseringen har sine definitive utfordringer. Filmen og debatten brakte med seg mange tanker om konskevensene av åpenhet og muligheten for påvirkning.

Sermo hadde i samarbeid med Halogen, invitert kunder, samarbeidspartnere og øvrig nettverk til visning, debatt og fest. Noe som i praksis betydde at potensielle konkurrenter også var invitert og representert. Jeg har tidligere skrevet om både misunnelse og lojalitet i A curly life, og må straks innrømme at det var en uvant – men høyst besnærende tanke – det å dele også med sine konkurrenter.

Som nevnt innledningsvis, ble dette en kveld utenom det vanlige for mitt vedkommende. Som en slags utenforstående – og kanskje som den eneste som ikke har sitt daglige virke innen media – opplevde jeg å være en del av en sammenheng som var preget av storsinn og nysgjerrighet. En kveld med mange spørsmål om hvem jeg er – ikke hva jeg er, slik jeg er vant til i min bransje. Folk var interessert i min historie og bakgrunnen for min deltagelse. Flere enn dem jeg kjente fra før, tok ansvar for å presentere meg for folk det kan være lurt for meg å kjenne fremover. Jeg opplevde at konkurrenter delte erfaringer og at de oppriktig gledet seg over andres suksess. Jeg opplevde at folk hadde et genuint ønske om å gjøre den andre best mulig, for så å finne innfallsvinkler til å inngå samarbeid som alle kan tjene på.

Headingen for denne kvelden var forøvrig også interessant: Us now. Det er lett å få assosiasjoner til felleskapstanken i sosialdemokratiet. I virkeligheten er vi med stormskritt på vei mot en form for individualisering som krever mindre fysisk omgang og mindre reell samhandling. Det er nok et tankekors…

Det er på nettet som i virkeligheten, at ingen er bare det du ser. Derfor har jeg ikke vært på min siste Tweetup eller Social Media Meetup. Now is gone – det er Us now som gjelder.