Ingen er bare det du ser

Det har etterhvert blitt langt mellom de personlige innleggene i denne bloggen, og selv om det er et bevisst valg, savner jeg allikevel å kunne være mer personlig.

Slik særlig det siste året har utviklet seg, har engasjementet mitt mot mobbing eskalert ytterligere. Jeg har holdt i overkant av tyve foredrag og jeg har gitt mange intervjuer både på TV og i aviser. Mobbe-Kristin, det er meg. Utad.

I blant blir jeg gjenkjent på gaten og stadig får jeg henvendelser fra folk som trenger noen å dele sine erfaringer med. I blant kommer det også sms og telefoner fra folk jeg ikke kjenner, men som føler de kjenner meg. I blant sier også enkelte at de synes jeg deler så mye av meg selv, og takker for rausheten. Noen opplever engasjementet mitt som masete, og andre blir matte av kraften de opplever ligger i det, og føler seg mer slitne og ubrukelige fordi jeg «får til så mye».

Helt ærlig, så er jeg sliten av det selv. Sliten, fordi jeg er så uendelig mye mer. Fordi det er bunn i meg – jeg tåler ikke alt. Fordi tiden ikke strekker til. Fordi jeg har bekymringer, sorg og mange, mange gleder som strekker seg langt utover det å få inn kronikker eller å bli sitert.

I går hadde jeg en etterlengtet kveld med 10 av de aller fineste damene jeg vet om, og som alle har en helt spesiell betydning i livet mitt. Vi koste oss med deilig mat, uante mengder vin, latter og tårer. Ei av damene sa til meg under en lang fin prat, at hun ikke kunne forstå hvor jeg hentet krefter til å arrangere en slik kveld. Når sant skal sies, skjønner jeg det ikke selv, svarte jeg – og fortalte om hvordan jeg noen timer før festen lå utslått på sofaen og fintenkte på hvordan jeg kunne komme unna med å avlyse festen, fordi jeg var sliten og fullstendig tom for ord.

Til tross for kreftene det kostet ikke å avlyse, ble det en av de viktigste kveldene i livet mitt dette året. For første gang på lenge klarte jeg å si det høyt – at jeg er sliten og at jeg trenger at noen ser bakenfor alt jeg «får til». Ingen er bare det du ser. Og jeg er fortsatt den samme.

Anbefaler forøvrig min gode venninne Live Landmarks innlegg «Motgang gjør deg sterk» – om å verdsette seg selv for den man er, ikke det man gjør.

Reklamer

Betydningen av ekte vennskap

Jeg ligger under pleddet i nyvasket og ferieklart hus. Det har vært en intens og kontrastfylt sommer så langt, men jeg kjenner en inderlig ro og tilfredshet jeg ikke har kjent på lenge. Ferien har såvidt begynt – og jeg er allerede fylt av gode sommerminner og hjertemøter.

Bokutgivelse, foredrag og ny jobb har på sett og vis snudd opp ned på livet. Jeg opplever utrolige og spennende ting, jeg møter stadig nye mennesker – og jeg vet jeg er privilegert. Men, det skal ikke underslås at jeg tidvis har følt meg utmattet og oppspist – både av egne og andres forventninger til engasjement og tilstedeværelse. Det, i kombinasjon med å miste betydningsfull alenetid, som tidligere har blitt brukt til å tenke, skrive og bare være til, har gjort meg både sliten og trist. Stadig oftere har jeg tatt meg selv i å lure på hvor denne tomhetsfølelsen og tristheten kommer fra – jeg som har alt og tilsynelatende får til mye. Sommeren har gitt meg svar på det opplagte – jeg har hatt- og tatt meg for lite tid til de viktige tingene.

Roen og tilfredsheten jeg kjenner, handler om mye – om valg som er tatt og om stier som skal utforskes. Men mest av alt handler det om betydningen av ekte vennskap.  Om å ha venner som tåler at jeg har vært sliten, at jeg har avlyst kaffekopper og middager, at jeg har vært trist og sinna. Venner som med tydelig nærhet og ro, har vært der, hørt på- og holdt ut med meg. Venner som ikke har klandret meg eller beskyldt meg for å være overfladisk og selvopptatt når jeg har trengt tid til å samle meg.

Aldri har jeg hatt en sommer hvor jeg har ledd mer, delt flere hemmeligheter, danset til flere lyse morgener eller drukket mer vin.

Aldri har jeg kjent betydningen av ekte vennskap mer enn i sommer.

Når ordene ikke strekker til

Det har vært stille fra meg på bloggen og irl nokså lenge, og jeg ser ikke bort i fra at det kommer til å vare en stund til. Jeg føler meg litt tom – som om alle ordene jeg tidligere eide, har forlatt meg. Det merksnodige er at jeg samtidig føler meg overfylt og sprekkferdig, og at jeg egentlig har mange tanker og fine opplevelser jeg ønsker å skrive om og dele. Og kanskje er det derfor ordene ikke kommer – fordi følelsene og inntrykkene etter alt det fantastiske jeg har opplevd de siste månedene, fortsatt ikke er fordøyd og derfor er så sterke – at ord faktisk ikke strekker til.

De siste månedene har jeg på ingen måte vært en god venn – tross gode intensjoner og et oppriktig ønske om å være det. Jeg har avlyst og utsatt et utall kaffekopper og flere glass vin. Latenstiden på epost og sms har tidvis vært svært lang, og det er et under at ikke flere har gitt meg opp underveis. For – det er tross alt et privilegium – ikke bare å få gi ut en bok, bli omtalt i alle slags medier, få daglige takkebrev og inneha selveste drømmejobben – men også at så mange (både kjente og ukjente), ønsker å dele gleden med meg. Det er jeg svært ydmyk og takknemlig over, selv om jeg i mangel av ord og overskudd ikke alltid har klart å gi like tydelig uttrykk for det – og derfor også gitt avkall på god kaffe og deilig vin i anseelige mengder.

På lørdag var jeg i bursdagen til en svært nær venninne. På forhånd – etter et lite rådslag med meg selv – hadde jeg kommet frem til at til tross for at det var på sin plass å si noen ord, så ville en slik tale  neppe ende i annet enn å tørke maskara med servietten – emosjonell og proppfull av ufordøyde inntrykk, som jeg er. Etter hvert som den magiske kvelden på Englegaard, skred hen,  og vinen gjorde sitt løsslupne inntog, tenkte jeg at jeg kanskje ville klare å si noen bevingede ord i det fantastiske selskapet allikevel. Jubilanten på sin side, holdt en nydelig liten tale til hver og en av de over seksti gjestene som satt til bords – avløst av den ene ordrike taleren, etter den andre.

Til vanlig er jeg ikke redd for å ta ordet i slike forsamlinger, men da jeg satt der og betraktet dette vakre mennesket – hun er virkelig vakker – både innvendig og utvendig – kom en etterhvert velkjent følelse snikende. Mens vi utvekslet varme blikk over bordet og jeg kjente hvor inderlig takknemlig jeg var som fikk lov til å være tilstede,  ble talesperren et faktum. Plutselig følte jeg meg både keitete og sjenert, og ordene – som så ofte ellers  når jeg blir berørt for tiden – forduftet i en fei.

Men, kjære Celine – i dag har noen av dem igjen funnet sin plass i mitt krøllete hode. I en tid som har vært turbulent på mange arenaer i livet mitt – på godt og vondt – så har du vært der for meg hver eneste dag. På fabelaktige og spennende dager, har du vært den som har gledet deg mest. På tunge dager har du vært varm og nær. På rare dager, hvor vi ikke har orket mer alvor, har vi ledd og innholdsfylt begreper som jubelår. Når jeg har tvilt på veivalg, så har du, på ditt intuitive vis, snappet opp min stillhet og bydd på kloke ord og utallige, kreative og gode forslag til løsninger. Du tåler at jeg er mye – at jeg tar plass og at jeg lykkes. Og  i blant så ler vi høyt når vi sammenligner navlelo (intern for når vi begge synes vi har vært vel opptatt av oss selv).

Vennskapet vårt er forunderlig, vidunderlig, komplisert og befriende enkelt. Når ordene en sjelden gang ikke strekker til, så er vi allikevel venner for alltid.

Hjertemøter

I natt har jeg grått og ledd om hverandre. Til tross for mye vin og lite søvn, er jeg overraskende opplagt og i svært godt humør. Jeg har rett og slett – for første gang mitt liv – opplevd ikke å være for mye, og det til tross for en erfaringskoffert som til tider er i overkant sprekkferdig – på godt vondt.

Jeg har det meste av livet levd med en følelse av ikke å bli sett som den jeg er. I tidligere år, gav jeg andre skylden for dette. Jeg mener fortsatt at det har et snev av sannhet i seg; det handler om vilje, lyst og mot til å se – eller manglende sådan.

Som voksen, blir det stadig tydeligere for meg at det i mange, mange år også har handlet om hva jeg selv ikke har turd å se og at jeg nærmest har vært besatt av ikke bare å være sterk – men å være den sterkeste. For å kunne klare det, har det som regel – for å være på den sikre siden – lønnet seg å holde en armelengdes avstand. Slikt blir man egentlig ganske sliten av.

hjertemøterSå skjer det, slik jeg har vært heldig å erfare det siste halvåret, at man møter mennesker som tar en med storm. Mennesker som sier hva de ser, anerkjenner, spør og  konfronterer. Som griper tak i armen når du er i ferd med å sykle utfor fortauskanten. Fine mennesker som røsker tak i hjerterota uten planer om noen gang å slippe. Jeg har hatt et par slike hjertemøter i det siste.

Det finnes mange former for kjærlighet og jeg er rik!

«Jeg gav ham litt menneskelighet…»

Forleden satt vi sammenkrøpet under pleddet, da Mini-me – en diplomat av dimensjoner og et fredens menneske – fortalte at hun i løpet av de siste dagene hadde funnet ut noe veldig viktig om en gutt i klassen. Dette er en gutt som over lang tid har provosert og utfordret henne. Ikke bare slår han henne (irriterende nok) i sjakk, men hun føler seg ofte maktesløs i forhold til hvordan hun skal takle sinnet hans, som kommer brått og ofte ødelegger gode lekestunder.

Denne kvelden fortalte hun med forundring, at hun endelig hadde fått blikkontakt med ham (noe hun tydeligvis hadde gjort flere forsøk på). For som hun sa:«Det nytter ikke å snakke ordentlig med folk som ikke ser deg i øynene, Mamma». Hun fortalte at i det hun fikk se de fine blå øynene (som hun ikke visste var hverken blå eller fine), så kunne hun se tankene  i øynene hans.

Jeg spurte hva hun så at han tenkte, og hun svarte:«Jeg så at han trengte mer menneskelighet enn han har fått før. At vi ikke har forstått hvem han egentlig er, fordi vi ikke har sett øynene hans.»

Jeg forsøkte meg på et forsiktig oppfølgingsspørsmål om hva hun gjorde med det hun så. Da svarte hun:»Jeg gjorde sånn som jeg gjør med andre iblant. Jeg strakk ut en usynlig hånd til ham. Du vet mamma, en sånn hånd som holder på følelsene til folk. Jeg fikk endelig spurt hvorfor han ble så sint noen ganger, og hva han likte best at andre gjorde når han ble så sint. Han svarte at han likte best at folk snakket rolig til ham uten å bruke stygge ord, for da ville han kunne roe seg ned noen ganger. Og så sa han at han ikke ville at vi skulle gå etter ham, men la ham komme tilbake selv. Så nå har jeg og «Pelle» gjort en avtale om at jeg kan få snakke til ham på den måten når han blir sint. Og vet du, etter det så har vi lekt masse sammen i dag uten at han ble sint. Jeg gleder meg til å gå på skolen i morgen så vi kan leke mer. Han trengte bare litt mer menneskelighet og det har jo jeg masse av. Jeg er jo et menneske!»

De fleste av oss er omringet av rop om hjelp i en hverdag som er hektisk, og som kan oppleves både følelseskald og forvirrende. Ropet har mange uttrykk, men er allikevel et oppriktig rop om hjelp. Et oppriktig ønske om å bli vist menneskelighet og forståelse. Ikke noe annet enn å være der, lytte og være en venn for den som har bruk for det. Ikke gaver eller æresord som ikke blir overholdt. Ikke dumme unnskyldninger, men bare en ekte venn. En man kan stole på og få et anerkjennende ord fra.

Å tørre og gi litt av sitt eget overskudd, er en dyd vi ofte glemmer når vi er sammen med andre. Å tørre og lytte i steden for å snakke og formane, er ofte visket ut fra bevisstheten vår. Ser vi smerten i naboens eller venninnens øyne? Forstår vi egentlig – når vi lyttter – hva vi blir fortalt? I blant frykter jeg at verden har blitt så forvrengt at vi ikke lengre ser at det er bruk for oss – bare som et menneske. En som stopper opp, lytter og er tilstede.

Gi meg din menneskelighet! er ord jeg stadig leser mellom linjene. Og ofte i møte med andre mennesker, merker jeg at her er det et menneske som nok både har familie eller annet (såkalt) nettverk, men som allikevel kan være så ensom eller ulykkelig, at smerten kjennes uutholdelig. Det sies ikke alltid direkte, men det kan anes i de fortvilede øynene som ydmykt ber…

Jeg gav ham litt menneskelighet.
Tanker om en setning jeg ikke kan slippe.


Prisverdig – jeg?

Jeg har fått min første bloggpris!


Her er teksten som fulgte med prisen: blogg

“Denne bloggen investerer i og tror på NÆRHET – nærhet i rom, tid og forhold. Disse bloggerne er usedvanlige, sjarmerende og søte, og formålet er å finne og være venner. De er ikke opptatt av utmerkelser og selvhevdelse. Vårt håp er at når båndene på disse utmerkelser er kuttet, vil enda flere vennskap ha forplantet seg. Vær vennlig å gi litt ekstra oppmerksomhet til disse! Gi denne utmerkelsen til seks bloggere, som igjen må velge seg seks nye. Inkluder denne teksten på utmerkelsen»

Goodwill skriver i sin utdeling: A Curly Life, som filosoferer over livet, nært, fjernt og tilstedeværende på en måte som går rett hjem hos meg.

Unødvendig å si at jeg ble både stolt og rørt. Hans kommentarer og  nærvær gir motivasjon til å skrive mer. Jeg setter stor pris på diskusjonene vi ofte har både i kommentarfelt og på Twitter. Tusen takk, min nye og gode bloggvenn 🙂

Jeg er relativt fersk i bloggosfæren, og har ingen oversikt over hvem som kan ha mottatt denne eller lignende priser tidligere. Derfor velger jeg kun by heart når jeg hedrer:

Mannfolkprat: Fortjener prisen for å skrive nært, rått og direkte om de mest skambelagte og deiligste ting – i skjønn og tidvis svært gripende forening. Mannfolkprat inspirerer.

Smillas fornemmelser: Det er en befriende adspredelse å stikke innom for oppdateringer fra hennes spennende jobbhverdag i NRK eller lese om gamle helter og Mariuskjolen. Smilla får prisen for å skrive lett og fengende om ting mange av oss egentlig ikke vedkjenner oss å være opptatt av.

Kine kusine: Som jeg har bare har møtt en håndfull ganger. Vår felles interesse for skriving og sterke meningsytringer kom for en dag gjennom Facebook. Kine skriver ærlig og nakent om dagliglivet og kvalene mange av oss opplever som foreldre.

:into orbit: Får prisen for sin eminente tankerangling og selvironi! Dessuten liker jeg bildepostene hennes som i all sin enkelhet forteller mye.

Rikkes blogg: Fortjener en pris og masse oppmerksomhet, så hun rett og slett begynner å blogge oftere. Takket være Rikke kom jeg i sommer for sent på jobb grunnet Minipopsen hun introduserte i et innlegg. En tur innom bloggen hennes gir meg ofte en god latter!

Liondas lunefulle hjørne: Får prisen fordi hun samler på fine ord og gode formuleringer. Hun tror selv hun har mistet både ordene og fotfestet. Ordene i bloggen taler henne selv midt i mot…

Om å holde høyden

I skrivende stund ligger jeg under pleddet og nyter formiddagskaffen til tonene av Nyttårskonserten. I mitt stille og tidvis krøllete sinn, gjør jeg opp status for året som har gått. Et år som i sannhet har båret preg av å inneholde A first time for a lot of things. Jeg surfer på nyheter fra det siste døgnet og hekter meg – for første gang i historien, ved Kongens nyttårstale. Ikke hele naturligvis – selv om den må sies å være en av de bedre han har lest opp fra arket sitt. Men én ting griper meg i særdeleshet; det lille avsnittet om å holde høyden for ikke å gå seg vill i fjellet. Om å ha en ledestjerne for å makte å se ut over sin egen situasjon selv i tunge tider.

2008 var kontrastenes år – på godt og vondt. Et turbulent år, med utfordringer som tilsynelatende ingen ende ville ta, og som også satte den fysiske helsen på store prøvelser. Men, mest av alt – i retrospektiv naturligvis, brakte det med seg klarsyn, handlekraft, mot, fleksibilitet, nærhet og berikelse.

2009 skal i følge en herlig dame jeg kjenner, bli Det beste året. For å siterer meg selv – og Freud i innlegget Lykke(lig)?: ”Lykke er fra naturens side bare et episodisk fenomen. Enhver situasjon som er ønsket ut i fra prinsippet om fornøyelse, vil bare produsere en mild følelse av tilfredshet. Vi er laget slik at vi bare kan kjenne intens nytelse og lykke når kontrastene finnes, men i veldig liten grad bare ut i fra “The state of things” – så bør også det kommende året inneholde kontraster. Slik det ekstreme 2008 åpenbarte seg, vil kontrastene fortsatt kjennes. Noen av dem kan dog med fordel utlignes eller forsterkes noe allikevel:

· Tids- og energityver: Jeg har de siste årene oppdaget at jeg har en tendens til å komme i kontakt med enkelte mennesker som veldig gjerne vil ha noe av meg, og gjerne mye av dette noe. Det er selvsagt ikke leit i utgangspunktet. Det er nemlig slik for meg; at den største lykken består faktisk i å glede andre. Og jeg har mye å dele av. Men, dette ”noe” viser seg i stor grad å handle om et ønske om bunnløse bekreftelser, råd, tilstedeværelse og trøst – uten en sjelden (og spontan) gang å kunne gi det samme eller andre ting tilbake. Etter hvert har jeg måtte bekjenne for meg selv at jeg ikke er utømmelig, og at jeg også trenger påfyll uten å måtte be om det. Derfor: I 2009 skal jeg bli mer gjerrig på bruk av tiden min. Noe som betyr at jeg skal sette av betydelig mer tid til dem og det som er viktig. Jeg skal nyte og elske mer.

· Regnskapsføring: Jeg har alltid vært en kløne med tall, noe mange sikkert gjerne bekrefter. Men, 2008 lærte meg ett og annet om en spesiell form for regnskapsføring; det å leve med regnskap som aldri går helt opp. Hvor mange mennesker skal slites i stykker, være engstelige, bli syke av bekymringer, skremmes og lures for at ett menneske velger, (ja, det kan diskuteres om det er et reelt valg), å gå til grunne? Mange vil hevde at også denne typen regnskapsføring er enkel, og at det bare er å gjøre sånn og slik, og trekke fra ”det/den” som (ikke) passer inn – alt ettersom. Jeg er ikke snauere enn at jeg kjenner det omtrentlige svaret på mitt komplekse regnskap. Men: Jeg skal greie å holde meg rimelig innenfor budsjettet, selv om det tidvis kan bli en utfordring å holde de røde tallene så lave som mulig.

· Åpenhet: I 2008 gikk jeg mange runder med meg selv i forhold til å skrive og snakke åpent om å være pårørende, og om det er noe som er i overkant personlig å dele med andre. (Jeg skal ikke slutte å gå disse rundene) Og ja, det er det kanskje? For mange foretrekker absolutt det ikke å vite. Dessuten foretrekker mange rundt meg at jeg bare skal være Happy Krøll, noe jeg absolutt er mesteparten av tiden. Allikevel, det å leve med en rusmisbruker tett inn på livet i mange, mange år, har begrenset livet mitt en hel del. Jeg har vært et gissel – både i min egen skam og sorg. Men, også fordi jeg har følt at jeg har måttet beskytte og hjelpe. Og fordi jeg har brukt resten av tiden på å rettferdiggjøre min egen samvittighet over å ha det bra. Så: Jeg har bestemt meg for 2009 skal være året for åpenhet. Kan jeg bidra til større åpenhet om dette temaet på generell basis, så skal jeg det! Jeg har et rimelig avklart og reflektert forhold til dette etter hvert. Dessuten har jeg mer erfaring enn jeg håper noen andre vil få. For meg har følgende skapt en slags mening med å gå igjennom dette: At jeg kan dele, delta og debattere – så flere kan forstå mer

Berikelser: Jeg har snart nevnt det til det kjedsommelige at 2008 var et kontrastenes år. Men, det har også vært et berikelsens- og utviklingens år. Av alle ting ble en luksuriøs familieferie i Egypt en sterkt medvirkende/utløsende faktor til en del viktige selverkjennelser og møter med meg selv i døren. I 2008 innså jeg for alvor at jeg begynte å bli en person jeg ikke helt kjente igjen på enkelte områder (jeg vet også hvorfor). En person i overkant opptatt av luksusferier, utdannelse og fete jobber. At folk som var sånn eller slik, ikke var forenlige med meg og mitt, og derfor ikke verdt nærmere bekjentskap. I 2008 ble jeg beriket og velsignet med nære og fine bekjentskaper med mennesker som både lever og tror annerledes enn meg. Mennesker jeg vet kommer til å forbli i hjertet mitt, selv om jeg ikke selger Audien eller flytter fra rekkehuset i Asker av den grunn. Mennesker som ser hvem jeg er – og som tåler at jeg ikke alltid har det bra. Mennesker som aksepterer valgene mine. Ekte, gode og nære opplevelser måles ikke i luksus – men ER (en nødvendig) luksus og ingen menneskerett. Derfor: 2009 skal være fortsettelsen på resten av det livet jeg ønsker meg. Jeg skal gå inn i det nye året med sansene og sinnet åpent. Jeg skal leve og være i utvikling. Jeg skal være den jeg er – og være tilfreds med det.

De siste årene spesielt, har jeg ofte erfart at kart og terreng ikke alltid stemmer overens. Jeg har gitt både kart, vær og skotøy skylden for avstikkerne mine – og for at jeg har gått meg vill. Irriterende nok, men heldigvis; så har jeg oppdaget at kartet jeg navigerte etter var gammelt. Nesten samtidig oppdaget jeg at det finnes andre måter å holde det på, slik at det blir lettere å tyde. Jeg utelukker ikke at jeg fortsatt kan komme til å gå meg vill iblant. Men. Jeg har oppdaget min lederstjerne og jeg er ikke lengre redd. Jeg vet så uendelig mye mer om hvordan jeg skal holde høyden i 2009.

Forskjelligheter

forskjelligheter

Den siste uken har har vært en krevende øvelse i balansekunst for mitt vedkommende. Jeg har mange inntrykk å fordøye. Heldigvis slutter aldri gode ting å skje når man trenger det.

I forrige uke hadde jeg en svært etterlengtede kveld sammen med min beste venninne gjennom flere år. En venninne som har sett meg på mitt sterkeste og på mitt mest sårbare. Det er måneder siden sist jeg krøp opp i den store sofaen hennes, nippende til verdens beste hjemmelagede latte.

Jeg slutter forøvrig aldri og fascineres over hvordan kontakten alltid er der at once, når disse skravlekveldene først er et faktum. Vi snakker ofte om at noe av det som kjennetegner vennskapet vårt, er den gjensidige vissheten om at den andre alltid er der. Uavhengig av hvor lenge det går mellom hver gang vi fysisk ser hverandre.

Samtalene i forrige uke handlet mye om hvor vi er i livet nå, og ikke minst om hvorfor. Lange og gode samtaler, som minnet oss begge på hvor rike vi er, at lykken faktisk består av å gjøre sine gleder enkle – og at selv om man ikke har alt, så mangler man ikke nødvendigvis noe. Deilige erkjennelser og en anerkjennelse av at vi begge står trygt i livet som selvstendige kvinner, tross historiene våre. Viktige ting ble satt etterlengtede ord på.

Vel, etter en avsindig hektisk og kontrastfylt dag, rakk jeg tidligere i kveld såvidt å kaste meg på toget for å treffe denne fine vennen. Anledningen var en invitasjon om å bli med å se forestillingen «Kvinnestemmer», på Rådhusteateret i Ski. En sterk forestilling om det å leve her og nå. En fantastisk forestilling å oppleve sammen med en venn som tåler at ord iblant kan kjennes overflødig. En opplevelse til ettertanke.

På toget hjem var hodet og hjertet derfor fylt til randen med gode tanker. I mitt stille sinn fikk jeg satt ord på opplagtheter som at; ja, vi er kvinner fra ulike steder, i ulike aldre. Vi er representert gjennom tanker fra mange verdener, som er ulike motsetningsfylte. At noe av det viktigste i et felleskap er å la tankene kunne stå side om side uten å konkurrere. At det ikke er nødvendig å tenke i kø. Hvor viktig det er fritt og subjektivt å kunne snakke om hva som er stort eller smått, i en større sammenheng. At forskjellighet for meg, er en livsnødvendig berikelse, slik kontraster ellers i livet er nødvendig for blant annet å kunne kjenne ekte glede. At det er viktig å stå side om side i en verden der det som ikke stemmer, fort kan oppleves skummelt, eller enda verre; bli usynliggjort!

Det siste året har båret preg av unntakstilstander for oss begge. Valg vi har tatt på hver vår kant, har satt vennskapet og relasjonen på kraftige prøvelser. Heldigvis er ikke vennskapet vårt tuftet på likhet og enighet. Båndene mellom oss er vevet sammen av tråder med dyp og inderlig respekt for forskjellighetene vi representerer i hverandres liv.

Derfor slutter vi heller aldri å utvikle oss sammen.