Når målet ikke helliger middelet – om medias dekning av mobbesaker

I går, 3.mars, la VG ut saken «Hengt ut på Facebook i brutal mobbevideo». En video som medførte uthenging av både mobbeoffer og mobbere. Den mye omtalte videoen ble senere fjernet fra nettet, men Bergensavisen (BA) har en «anonymisert» versjon liggende på sine nettsider, som VG har valgt å lenke til. Jeg synes det er bra at slike saker ikke dør hen, men jeg støtter ikke VGs vurdering om at det er hensiktsmessig og riktig å lenke til videoen.

Selv om videoen er forsøkt anonymisert, og selv om VG har innhentet tillatelse fra mobbeofferets familie, finnes det en annen dimensjon som er viktig å belyse – og som jeg skulle ønske media var interessert i å forholde seg til. I denne saken, hvor det er mindreårige barn på begge sider, har alle krav på beskyttelse.

Jeg er selv mor til et barn som har opplevd fysisk mobbing. Ikke vold, slik som her, men allikevel fysisk. Jeg vet hvor sorgfull og sint man kan bli, og hvordan man kan fylles av hat og hevntanker når man opplever at ens eget barn kommer i en situasjon hvor det fratas muligheten til å forsvare seg selv, og senere bærer preg av det som har skjedd.

Jeg både gråt og vemmes da jeg så videoen første gang. Handlingene er fullstendig uakseptable, sjokkerende og uforståelige. Instinktivt tenkte jeg, som mange andre, at dette har vi godt av å se – vi trenger å få virkeligheten midt i fjeset. Så jeg postet den anonymiserte versjonen på Facebook, jeg også, da TV2 laget en sak for en tid tilbake. Kommentarfeltet fyltes straks med hatske og svært sinte meldinger rettet mot mobberne og deres familier.

Jeg har all forståelse for at videoen vekker sterke følelser, men jeg ønsket – verken da eller nå – å bidra til uthenging og sjikane av mobberne. Etter noen minutter så jeg meg derfor nødt til å slette lenka. Leser man kommentarfeltene på VG Nett og BA, ser man at det jeg opplevde på min Facebook-side, på langt nær er enestående. Svært få av reaksjonene tyder på at videoen trigger den delen av ansvarsfølelsen og avskyfølelsen, jeg i alle fall hadde håpet på å treffe i folk.

BA har hatt omfangsrik dekning av denne aktuelle saken, og på et tidspunkt kom jeg over et innlegg fra faren til en av mobberne. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Han skriver ikke for å påkalle seg sympati eller forsvare handlingene – de tar han tydelig avstand fra. Men han forteller om trusler og sjikane i kommentarfeltene, rettet både mot dem som foreldre og mot sønnen. Han forteller at det som har skjedd har gått kraftig inn på sønnen som er bekymret for mobbeofferet, som angrer og som er i ferd med å ta alvoret innover seg. Og han sier noe svært viktig avslutningsvis: ”Men dette bunner ikke i mangel på oppdragelse eller dårlige hjem. Ingen foreldre kan garantere at det ikke er deres barn som gjør noe slikt neste gang.”

Når det gang på gang lenkes til en dårlig anonymisert video fra en navngitt skole i Bergen, burde det ikke være vanskelig å forstå hva slags belastning dette er, ikke bare for offeret, men også for mobbernes familier som opplever å bli kraftig fordømt, sjikanert, truet og hengt ut – ikke bare i lokalmiljøet, men i hele landet.

Når man vet, blant annet gjennom Olweus’ forskning, at mobberne ofte ikke klarer seg så godt på sikt – de er mer sårbare når det gjelder kriminalitet, rus og mer mobbing, burde vi ikke da tenke at disse også trenger hjelp – at noen må se og hjelpe dem, at dét også er en samfunnsinvestering? Er vi tjent med at det gjennom kommentarfelt som ikke modereres, skapes legitimitet for å mobbe mobberne? Og hvordan skal disse mindreårige mobberne noen sinne få gjort opp for seg – hvordan skal de kunne leve opp til andre forventninger enn det som ligger i mobberens rolle?

VG argumenterer med at lenkingen til den brutale videoen skjer i samråd med mobbeofferets familie. I samme artikkel peker ett av medlemmene i VGs ekspertpanel på den ekstra belastningen en voldsepisode får, med et stort og ukontrollert nettpublikum i tillegg. Denne belastningen rammer ikke bare mobbeofferet, men også de mindreårige guttene som utførte dem. I denne saken er det bare tapere, men dessverre tas det ikke hensyn til alle.

Slike saker skal ikke ties i hjel, og i utgangspunktet er det bra at vi lar oss berøre og engasjere. De sterke reaksjonene er kanskje naturlige, men ikke alltid konstruktive. Dessverre er de i sin ytterste konsekvens med på å opprettholde mobbingens dynamikk – og legitimere dens eksistens. Det burde alle vi som skriver og snakker om dette temaet, være svært klar over – og ikke minst bruke vår unike posisjon og ansvaret det medfører, til å påvirke i en annen, mer konstruktiv retning.

Som en del av ekspertpanelet i VGs antimobbekampanje ”Bry deg”, finner  jeg det derfor riktig å understreke at jeg er uenig i VGs vurdering i denne saken. Den strider i mot prinsipper som er dypt forankret i meg når det gjelder arbeidet mot mobbing: Å bidra til å henge ut mindreårige mobbere, enten det er direkte eller indirekte – og belastningene det medfører for deres familier – er ikke en del av løsningen når mobbing skal forebygges og bekjempes.

Presisering: Jeg har en ryddig og god dialog med VG om vår uenighet i denne saken. De er på forhånd informert om innholdet i dette innlegget.

Reklamer

Kvantitet vs kvalitet?

Jeg registrer at debatten om rosabloggerne vs gamlisbloggerne – som jeg selv representerer – raser både i bloggen til Ida Wullf og på Twitter. Enkelte mener sågar at det er en ikke-debatt, og jeg tilbøyelig til å være enig i det sistnevnte.

I helgen har jeg vært heldig å få være en av flere VIB-bloggere (very important bloggers) på Bloggcamp i Kristiansand, sammen med blant annet Ida Wullf og Toroborgen (anbefaler videobloggen hans). Begge er profilerte rosabloggereIda på blogg.no og Toro på iPublish. Når sant skal sies, så var rosabloggerne i overdrevent flertall på campen – noe de også er i bloggsfæren.

Som Rafiq Charania, blogg.no-gründer, sa det i sitt foredrag om Bloggåret 08 – det har vært en sinnsyk vekst hos oss siden 2008 og Ida Wullf og Torobloggen har sinnsykt mange treff pr dag. De flinke og gode bloggerne får mange treff, mener Rafiq. Og sannelig så tror jeg han har rett i det – vel og merke innenfor det segmentet rosabloggerne representerer. Dette er kopiert fra Ida Wullfs blogginnlegg «kanskje på tide å lære noe av rosabloggerne?«, hvor hun definerer sin egen blogg på følgende måte (og med et hint av selvironi?):

«Jeg er visst en rosabloggerFjortisblogg med mye, men samtidig lite innhold, egobilder tatt med selvutløser og sminketips når agurktiden virkelig trår til»

I samme innlegg skriver Ida innsiktsfullt:

Det er flott at den eldre bloggenerasjonen er smartinger og kan en hel del, men de gjør dumt i å undervurdere rosabloggerne. Tenk nytt og lær av oss i stedet for å le dere skakk i hjel av heliumstemmene, mascaraklumpene og tyggisboblene. Vi bidrar kanskje ikke mest til verdensfred, hjernetrimming eller andre viktige ting, men å lykkes med blogging i form av inntekter og lesertall, det er det vi som kan

Det er klart, den dagen jeg ønsker å blogge om sminke og legge ut mange bilder av meg selv, så skal jeg søke råd og kanskje til og med opprette en blogg på blogg.no. Men inntil videre er jeg altså en av disse gamlisbloggerne som blogger av ren skriveglede i kombinasjon med en – kall det gjerne – politisk agenda. Jeg skal innrømme at det er smigrende å være på topp 100-lista til WordPress og jeg liker antallet followers på på Twitter. Allikevel, det er et faktum at det å være størst, ikke nødvendigvis er synonymt med å være viktigst – og hva som er viktig, forblir som kjent subjektivt.

For meg personlig – som har sagt nei til flere annonsetilbud på bloggene mine – er det ikke viktig hvor mange som leser det jeg skriver, men at de jeg ønsker å nå, leser det.

I så måte har Ida Wullf og jeg noe viktig til felles (selv om hun leses av betydelig flere enn meg). Innenfor hver vårt segment, lykkes vi begge med å sette ulike agendaer. Vi lykkes med å tiltrekke oss – og omgi oss med mennesker som driver oss i den retningen vi ønsker. Det krever innsats og engasjement og det fortjener vi begge kred for.

Ida går på glamfester og kommer i Se og Hør og VG. La oss være ærlige, hvor mange av oss hadde ikke som 18-åringer grepet den muligheten? Jeg vet at jeg hadde gjort det – og at jeg hadde digget det.

Men, nå som 35 år gammel tobarnsmor, snakker jeg med medlemmer i regjeringsoppnevnte utvalg og rådgivere på kunnskapsministerens kontor – takket være bloggingen min.

Mens Ida poserer og passer på at VG-fotograften ikke knipser henne fra venstre side, snakker jeg med Carl Honoré og blir invitert til å bidra i den videre lanseringen av SlowPlanet i Norge.

Misunnelig, jeg? Vel, jeg hadde ikke hatt noe i mot at VG skrev en sak fra Bloggcamp om Den store mobbeboka for voksne, som skrives gjennom sosiale medier. Det hadde vært bra PR for boken og ikke minst for bekjempelsen av mobbing som fenomen. Men, som Geir Holen/@GeirH så treffende sa det i en tvitring: Se og Hør konkurrerer ikke akkurat med Morgenbladet… Og nettopp derfor er dette etter min mening en ikke-diskusjon.

Mer Curly og Erfaringsbloggen i VG

vg_faksimileDet var dessverre ikke alle deler av landet hvor intervjuet kom i papirutgaven i går (bare Oslo/Akershus tror jeg) I anledning utvalgets første møte i dag, har VG laget en sak til som du kan lese her. Enkelte ting i intervjuet er utdypet i denne artikkelen. De har også laget en direktelenke til Erfaringsbloggen (dette er ikke vanlig og antagelig ment som en liten oppreisning etter gårsdagens rot).

(Gårsdagens artikkel ligger her)

UDI: – Kvinnenes ansvar å unngå voldtekt

Det er med vantro jeg leser VG’s sak om voldtektsaken på asylmottaket i Tinn kommune. I seg selv synes jeg det var en rystende sak da jeg første gang leste om den i går. Men etter å ha lest VG i dag, så er jeg om mulig enda mer rystet – ikke bare på denne rwandiske kvinnens vegne, men på alle asylsøkerkvinners vegne – og på vegne av kvinner generelt.

«Asylsøkerkvinner har samme ansvar for å unngå voldtekt som kvinner i vanlige boliger, sier avdelingsdirektør Siri Rustad i Utlendingsdirektoratet (UDI).»

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=198782

Når ble det en kvinnes ansvar å unngå voldtekt?

Minner bare om følgende: Voldtekt er en alvorlig forbrytelse og et seksuelt overgrep der noen blir påtvunget seksuell omgang, ofte ved bruk av trusler, vold eller medikamenter. (Fra Wikipedia)

Jeg skal blogge mer om dette senere, men foreløpig har jeg bare to ting å si: En annen offentlig opnevnt person bør snarest kommentere denne saken – og Siri Rustad må sporenstreks avtre sin stilling i UDI!

Oppdatering: UDI mener Rustad ble uriktig fremstilt i dagens VG. Dersom dette er tilfelle, bør VG komme raskt på banen og kommentere saken. Dette er en alvorlig sak for mange kvinner – også for Rustad og hennes fremtidige karriere, dersom saken ikke belyses riktig. Personlig er jeg usikker på om det som kan oppfattes som et slags dementi, veier opp for artikkelens øvrige uttalelser.

Kl.15.40: Siste oppdaterte artikkel i VG bekrefter min grunn til å være opprørt – og grunnen til at dette blogginnlegget måtte skrives:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=198852

http://www.udi.no/templates/Page.aspx?id=9461