Bokkontrakt og sommerfugler

På grunn av sykdom har det vært stille fra meg om Mobbebloggen og bokprosjektet de siste ukene. Det betyr på ingen måte at prosjektet har ligget brakk. Tvert i mot har det skjedd spennende ting siden sist, og både dugnadsånd og engasjement lever i beste velgående, selv om jeg ikke har fått nedlagt like stor innsats som jeg ønsker.

sommerfuglerOnsdag i forrig uke hadde jeg mitt første møte (i febertåke) med forlagssjefen i Humanist forlag, Bente Pihlstrøm. Vi diskuterte de generelle rammene rundt prosjektet og definerte både tidspespektiv, antall sider og illustrasjoner. Da jeg gikk fra kontoret hennes hadde jeg min første bokkontrakt i vesken! Selv om det gjenstår en hel del arbeid med boken og antageligvis en del diskusjoner rundt innhold og utforming, så er det ikke å overdrive og si at det var en av mine største – og kan hende viktigste dager – noensinne. Jeg er på vei mot forfatterdrømmen – på ordentlig!

Etter et hyggelig og konstruktivt møte med svært mange gode tilbakemeldinger på arbeidet mitt så langt, ble jeg fulgt opp i 3.etasje i ærverdige Humanismens hus. Der holder Arnfinn Pettersen til som redaktør for tidsskriftet Humanist. Arnfinn – @dentvilsomme på Twitter – er mannen som umiddelbart kontaktet meg da jeg for omlag en måned siden skøyt fra hofta og stilte et nokså åpent spørsmål til Twittersfæren. Jeg spurte om noen hadde råd til en som mente å besitte en glimrende bokidé. Arnfinn varte meg umiddelbart og ba meg sende ham en presentasjon og utdyping av tankene mine. Etter å ha mottatt skribleriene mine, tilbød han seg å presentere tankene mine for forlaget – allerede dagen etter. Samme dag som han generøst presenterte ideén, fikk jeg epost fra Bente Pihlstrøm som synes prosjektet virket svært spennende og ønsket kontakt.  Resten av historien kjenner de fleste av dere. Vel, Arnfinn tok meg med ut på en kopp kaffe som varte i over en time (og jeg kom nesten for sent til skoleavslutningen til barna). Unødvendig å poengtere at det var en hyggelig time og et godt møte.

Pihlstrøm og Arnfinn har stilt seg fullt og helt til disposisjon som rådgivere og ballspillere – og begge hevdes å være strenge men rettferdige. Det er egenskaper jeg setter stor pris på og som bidrar til at jeg føler meg godt ivaretatt. Dette er min første bok og jeg ønsker selvsagt at Mobbeboka blir den beste boken skrevet om temaet noensinne!

Torsdag i forrige uke – altså dagen etter kontraktsmøtet – var jeg etter forespørsel fra Victoria i Tidsskrift for psykisk helsearbeid, så heldig å få holde foredrag (fortsatt i febertåke) om sosiale medier og psykisk helse sammen med en av bloggsfæren mest markante personligheter, Virrvarr. Arrangørene ønsket at jeg skulle snakke om både Erfaringsbloggen og Mobbebloggen/Mobbeboka og jeg føler jeg fikk god anledning til å presentere bokprosjektet. I etterkant av foredraget – hvor Virrvarr holdt et forrykende og engasjerende innlegg med høytlesning fra sin egen blogg – har jeg fått tre henvendelser fra folk som muligens ønsker å høre meg snakke mer om prosjektene mine. Kanskje får jeg gleden av å snakke for studenter på HIO til høsten. Nok en bemerkelsesverdig dag ble avsluttet med en svært hyggelig tyrkisk middag og en lang, berikende samtale med Virrvar, som jeg gleder meg til å treffe igjen.

De neste dagene vil jeg legge ut informasjon om tidsfrister for innsendelse av bidrag, samt lansere en photochallenge i samarbeid med svært behjelpelige Morten Prom. Følg med, spennende ting er i gjære nå som feber og vondter er i ferd med å erstattes av sommerfugler i magen og (langsomt økende) overskudd.

PS! Nevnte jeg forresten at jeg også har blitt invitert på bloggcamp i Kristiansand neste helg? Nok en arena hvor jeg kan promotere boksprosjektet og allerede nå er det flere som har meldt interesse for å diskutere mulige bidrag med meg. Les mer om Bloggcamp her

Reklamer

Psykisk helse og sosiale medier

Jeg har, av ildsjelen Victoria i Tidskrift for psykisk helse, blitt invitert til å delta i  paneldebatt om temaet psykisk helse og sosiale medier. Bakgrunnen for invitasjonen, er at jeg ved flere anledninger har blogget om temaer relatert til psykisk helse, og at jeg står bak Erfaringsbloggen, Mobbebloggen og er forfatter av Den store mobbeboka for voksne, som er under laging. Jeg skal delta i debatten sammen med norges mest profilerte blogger Ida Jackson, kjent som Virrvarr i bloggsfæren. Hun har blitt en fantastisk ambassadør og forbilde gjennom måten hun skriver innsiktsfullt, nært og humoristisk, om det å være psykisk syk.

Jeg er beæret over å ha blitt spurt om å delta og gleder meg til å treffe både Ida og Victoria, som begge bidrar til økt åpenhet og fokus på psykisk helse. Under følger kveldens program, som jeg har lånt fra Victorias blogg, Vicblog:

FAGFORUM FOR PSYKISK HELSEARBEID INVITERER TIL LANSERINGSARRANGEMENT

I forbindelse med utgivelse av Tidsskrift for psykisk helsearbeid 2-2009 og presentasjon av ny blogg, inviterer redaksjonen til en kveld med faglig innhold og spennende diskusjoner på Grand Hotel i Oslo torsdag 11. juni fra 17:30-20:30.

Nummer 2-2009 er viet temaet Psykisk helse og eldre. Flere av temanummerets bidragsytere kommer for å snakke om sine artikler:

Professor emeritus Peter Hjort og seniorforsker Haldis Hjort, SINTEF – Samtale med storebror. Psykolog Haldis Hjort intervjuer professor
emeritus Peter F. Hjort

Forsker Heidi Gautun, Fafo – Hvordan gjøre det lettere å kombinere jobb og omsorg for gamle foreldre?

Høyskolelektor Aud Schumacher og 1.lektor Hjørdis Fodstad, HiO – Alderdom og demens nå – og i framtiden?

1. amanuensis Kari Kvaal, HiO – Psykiske lidelser i eldre år: En av tidens største helseutfordringer.

For å ta et steg inn i en verden som kommuniserer ved bruk av digitale og sosiale medier, ønsker Tidskrift for psykisk helsearbeid å ta i bruk blogg og Twitter. Dette vil gi oss en mulighet til å kommunisere med lesere, forfattere, brukere og fagpersoner på en helt ny måte.

Vi inviterer til panelsamtale hvor to av de mest sentrale bidragsyterne innenfor psykisk helse og sosiale medier deler sine erfaringer. Panelet består av:

Kristin Oudmayer (https://curlylife.com/) Miljøterapeut, blogger og forfatter av Den store mobbeboka for voksne.

Ida Jackson (http://www.virrvarr.net/) Skribent og tegneserieskaper.

På Grand Hotel benytter vi møtesalen Gerhardsen. Henvend deg til resepsjonen for å finne salen.

Arrangementet koster 100,- kroner og betalingen skjer på stedet.

Når livet herjer

Jeg har vært alvorlig syk de siste dagene og mottok for noen dager siden en melding hvor det stod: For noen utfordringer du blir stilt ovenfor! Det er leit at dette skulle skje deg. Blir helt satt ut av at livet herjer slik med deg. Du har hatt mer enn nok nå. I en annen sms stod det: Ta den tiden du trenger, kjære venn. Du byr alltid på så mye av deg selv og gjør så mye for andre, nå er det din tur til å ha fokus på bare deg. Dette er kroppens måte å si i fra om at det er nok nå. At det er på tide at du innvilger deg selv en pause.

Når livet herjer, er det godt å kjenne en sterk indre ro som bekrefter at alt kommer til å gå bra, at jeg ikke trenger å kjempe i mot – men jeg kan ligge stille og kjenne at jeg tåler å ta i mot. At tiden er og at tiden kommer. Når basillene forsvinner venter mengder av overskudd og kreativitet på å få sin forløsning – vel vitende om at jeg kjenner min begrensning og ingen lenger får alt av meg.

Når livet herjer, er det godt å tenke på alt det fine som nettopp har skjedd – hjertemøter, bokskriving og #tweetup som alt på sin måte, bekrefter at gode vennskap er i emming og at en spennende sommer står for døren.

Når livet herjer, varmer det mer enn ellers å bli kontaktet av Victoria med forespørsel om å delta i en paneldebatt om psykisk helse og internett, sammen med Virrvarr (i regi av Tidsskrift for psykisk helsearbeid) – fordi hun synes Virrvarr og jeg er «helt fantastiske formidlere av dette temaet».

Når livet herjer er det godt å kunne flykte inn til Flinke Pike, som på gjenkjennelig vis og alltid med et tydelig håp, beskriver steder mange av oss andre flinke piker tidvis har befunnet oss. Det er godt å snakke med Neglecta om livet i sin helhet og lese hennes nære, rå og glimtvis svært erotiske hverdagsglimt. Mannunderveis har blitt en viktig samtalepartner og venn, som bidrar til ro og tilfredshet over det som for andre kan virke annerledes, men for meg, riktig og godt.

Inger la inn en kommentar i Hjertemøter, hvor hun uttrykte overraskelse over at også jeg (?) har måttet bruke en eller annen ytre egenskap som krykke for å støtte opp selvfølelsen. Videre var hun overrasket over (hennes ord:) at jeg  ikke følte meg helt fri fra den slitsomme dobbelttilværelsen hvor noe i det indre må skjules og noe i det ytre må presteres for å oppnå sosial anerkjennelse. Hun trodde at den åpenhet, generøsitet og menneskelighet jeg viser i det jeg skriver hadde sin bakgrunn i at jeg fullt ut var venn med meg selv.

Hun gav meg noe å tenke og jeg ble overrasket over hennes overraskelse. Jeg liker å tro at jeg kan skrive slik jeg gjør fordi jeg stort sett er venn med meg selv og fordi jeg er åpen og romslig. Kommentarene hennes fikk meg til å stoppe opp og dvele litt ved akkurat det. For man faller vel aldri 1oo prosent på plass i seg selv? Er ikke – og skal ikke livet være en evig vandring gjennom endring? Blir man noensinne komplett? Fullt ut venn med meg selv, er det et mål? Det er alltid noe jeg kan bli bedre eller flinkere til. Situasjoner hvor jeg skulle ha vært mer romslig og mennesker jeg skulle brukt mer tid sammen med. For meg handler ikke det om at jeg ikke er bra nok som jeg er, men en trivsel med å være i utvikling og samtidig ha et øye for andres behov.

Over en lengre periode, har jeg jobbet- og lykkes med synes jeg selv – å være ærlig med seg selv og forsøke å leve som jeg «prediker». For min del har har det vært – og er fortsatt – en viktig del av prosessen kalt livet. Et liv hvor andre «små», men viktige ting som det å tørre og være svak og ta i mot hjelp eller trøst, er ting som gradvis har falt på plass over tid og som kjennes godt og riktig når det endelig kan testes ut i virkeligheten.

Når livet herjer er det rart, men godt å kunne si: Ikke gå i fra meg. Jeg er redd og trenger å vite at du er i nærheten (og det er han).

Når livet herjer er det godt å få sykebesøk av en god venn som har sett meg på mitt sterkeste og svakeste og som har med seg en nydelig hjerteskål fylt med smågodt:

Hjertgodt

Vet du, livet kan være godt selv når det herjer!

Om Den store mobbeboka for voksne

Jeg har fra idéen kom til meg, vært nokså bestemt på at boken ikke skal være en tung fagbok ei heller en lærebok. Jeg skal faktisk hverken knekke eller skrive Den store mobbekoden – og dette er ikke en bok for akademia. Det er viktig for meg ikke å ha noen forventninger liggende på meg om dette – og foreløpig er Humana forlag og jeg, helt enige om at denne tilnærmingen er den rette.

Det jeg derimot ønsker, er å gi folk en stemme som bidrar til at vi tenker oss om og ikke minst bidrar til alternativer å handle ut i fra. Jeg ønsker at boken skal være:

Dette er det jeg ser, dette er det folk forteller og dette er mulige løsninger. Den store mobbeboka for voksne skal bli en dokumentar i bokform.

Planen er å bruke dette konseptet til fulle og i den grad jeg skal skrive og ikke lage denne boken, så blir min stemme en kommentarstemme gjennom boken – som om det var en filmdokumentar. Med tanke på at jeg verken er, eller ønsker å fremstå som en ekspert eller bedreviter på mobbing, så tror jeg det vil tjene både boken og mobbing som tema. Jeg vil stå fri som forteller og være den som binder tekster sammen – en som undrer seg, stiller spørsmål og snakker med folk. Det vil samtidig gi meg stort rom til å være subjektiv og vise at jeg har en agenda og politikk jeg vil føre.

Mobbing har kommet for å bli og forskning har gitt oss mye kunnskap om fenomenet. Men fortsatt kan man etter min mening gjøre mye mer i forhold til forståelsen av problemet og hvordan man forholder seg til det. Det aller viktigste er aksept for det folk opplever og kunnskap om konsekvenser og hva man faktisk kan gjøre med mobbing (Virrvarrs to poster om temaet, er glimrende eksempler). Forskning er viktig, men jeg er opptatt av at den sjelden representerer alle stemmene i en og samme kontekst. Jeg vil ha tilbake individfokuset, nettopp fordi det er så mange eksempler på at dagens tiltak som erbasert på metoder utviklet på grunnlag av forskning, veldig ofte ikke virker.

Derfor skal boken også inneholde stemmen til mobberen, de som ikke grep ikke, faren, bestemoren osv. For å få den nødvendige innsikten som jeg håper kan være med å bidra til varig endring, må alle stemmene frem. Dét er bokens misjon.

Dette blir en spesiell bok på flere måter. Jeg bruker nettet til å lage den. Noe som medfører dønn ærlig og instant respons – hele tiden. De færreste legger en finger i mellom når de svarer og kommenterer på nett. Dette mener jeg også er noe av prosjektets styrke – jeg må konstant ta stilling til andres respons på det jeg foretar meg, i stedet for å vente til boken kommer i butikken. Det virker som forlaget er villig til å gi meg fritt spillerom og at de samtidig forstår hvor unikt dette konseptet er. De følger tett med på hva som skjer i bloggsfæren og jeg er nær dialog med dem.

Selv om dette ikke skal være en fag- eller lærebok i vanlig forstand, så har jeg fra jeg kom på idéen, ment at det vil være en styrke for boken at både lærere, andre fagfolk og forskere på temaet barn og mobbing blir viet plass i boken. Flere har bidratt med navn til personer som bør kontaktes i den forbindelse, men jeg imøteser gjerne flere forslag.

Jeg har så langt mottatt nær 50 bidrag. I tillegg kommer det daglig oppmuntrende eposter fra mennesker som selv, av ulike årsaker klarer å bidra. Noen forteller at det å begynne og skrive om dette, aktivisererte sterke følelser som sinne, skam, redsel for å virke svak, kvalme, skjelvinger, søvnløshet og at de derfor ikke klarer det allikevel. Noen har derfor måttet be andre om å skrive deres eller sin egen historie, slik at de føler at de allikevel er med og bidrar. Til tross for ubehaget de opplever, takker de inderlig for initiativet og sier det er på tide at boken skrives.

Slike tilbakemeldinger gir meg motivasjon og kraft til å fortsette arbeidet med boken. Jeg gjemmer ordene og menneskene i hjertet mitt.

Stor takk til Undre, Ida Jackson (Virrvarr), Mannunderveis og Jakob Arvola for stadig gode innspill og samtaler når motet i blant er skjørt.

small_Mobbeboka, illustrasjon

(Bildet er malt av Tone Sem-Jacobsen)

Innlegget er også postet i Mobbebloggen

Stillhet og stigma

Jeg opplever daglig ting jeg mer enn gjerne skulle ha delt med bloggosfæren. Når sant skal sies, må jeg i blant tvinne fingrene hardt sammen for ikke å ta tastaturet fatt. Taushetsplikten er klar, og vi snakker ikke om å overskride den. Allikevel er terskelen for å beskrive min virkelighet og det som opptar en stor del av mitt liv, svært høy. Man kan saktens undre på hvorfor. Riktig nok kan vi – helt uten skrupler – skjule oss bak løftet vi har avgitt om taushetsplikt og at VI, fremfor noen, er forpliktet til å beskytte de psykisk syke. Men, beskytte dem mot hva?

Er det ikke slik at det evige argumentet om stillhet for å beskytte, vil være et argument som i ytterste konsekvens er med på å opprettholde stigmaet? Som om alle psykiatriske pasienter ikke er samtykkekompetente og ikke vet sitt eget beste? Som om hver eneste psykiatriske pasient – som Virrvarr så treffende uttrykker det – er en potensiell drapsmaskin som stadig begår grove kriminelle handlinger? Eller – som mange mener å tro og vite – at de aller, aller fleste går på tunge medisiner, snøvler, forsømmer barna sine og stikker av?

Beskytter vi andre fra å få lyst til å ta livet av seg, om vi lar være å fortelle om hvordan det er å bære noens liv i sine egne hender – gjennom uker og måneder? Beskytter vi noen om vi lar være å sette ord på hvordan det oppleves når en pasient for første gang i sitt liv betror seg til akkurat deg, at han har hørt stemmer i årevis, men har klart å skjule det for medstudenter og arbeidsgiver i frykt for konsekvensene? Hva med kvinnen som ikke orker å kjempe seg tilbake nok en gang, etter å ha satt hus og hjem på spill på grunn av gambling med aksjer, og nå ber om å få lov til å dø. Hvordan er det å bære et annet menneskes håp, når vedkommende ikke lengre orker å leve livet sitt? Hvem beskytter vi når vi ikke forteller om hvordan det oppleves – at kvinnen er jevngammel med deg og har barn på samme trinn – og at du kjenner langt inne i hjertet ditt at denne kvinnen kunne ha vært deg ?

Hvem beskytter vi når vi lar være å fortelle om hvordan det oppleves å bli takket for aldri å ha gitt opp håpet om bedring, og for at du var der med hele deg uten å fordømme, for at du så «henne» og ikke bare sykdommen? En takk for at du var med å redde et liv? Er det noen som ikke tåler å høre om hvordan en ekstra røyk og en toast kl.01.50 (helt utenom reglementet må vite) var det som skulle til for å avverge en utageringsepisode, at pasienten sov til lunsj neste dag og på grunn sammenhengende søvn ikke lengre var psykotisk?silence1

Hvorfor er jeg redd for å beskrive takknemligheten enkelte viser over at noen endelig har turd å stille spørsmål om hvordan det er å være syk og ha ansvaret for barn alene, og om de trenger hjelp etter utskrivelse?

Hvem beskytter jeg ved å la være og fortelle verden om hvordan og på hvilken måte jeg berikes – og hvor priviligert jeg er som får bygge og jobbe med interpersonelle relasjoner?

Hvorfor er jeg redd for å beskrive med ord hvor lite som egentlig skal til – og at det viktigste redskapet man har er seg selv og det å være et medmenneske som byr på litt menneskelighet?

Hvem beskytter vi egentlig?

(For ordens skyld – eksemplene er ikke hentet fra virkeligeheten, men kunne ha vært det)