Den vanskelige åpenheten om barn som mobber

I arbeidet med boken ”Du er viktigere enn du tror”, forsøkte jeg å komme i kontakt med foreldre til barn som mobber, fordi jeg vet det er et skambelagt og vanskelig tema å snakke om. Dessverre lyktes jeg ikke i et slik omfang som jeg hadde håpet. Det er neppe fordi disse barna og deres familier ikke finnes. Til tross for forsikringer om at jeg ikke ønsket å moralisere over eller henge ut verken foreldre eller barn, var det kun én som sa seg villig til å fortelle historien om sin sønn, og hvordan det opplevdes fra en mors ståsted.

Jeg har derimot vært i kontakt med flere foreldre som har opplevd at barna deres har vært delaktige i ubehageligheter og det som kan oppfattes som mobbing. Jeg opplever at mange foreldre har vanskelig for å kalle det som skjer for mobbing. Ofte hører jeg de beskrive hendelser som etter min mening åpenbart dreier seg om mobbing, forklart som uheldige situasjoner, ubehageligheter eller ”bare plaging”. Denne motviljen mot å kalle det som skjer ved dets rette navn, tror jeg hindrer godt samarbeid og gode løsninger. I tillegg oppleves det som en provoserende bagatellisering for dem som utsettes for mobbingen.

Min erfaring er likevel at en del foreldre ser at barna sine mobber eller plager andre, og at det finnes foreldre som oppriktig for å få dem til å slutte. Dessverre opplever mange at de ikke klarer å nå frem eller hjelpe barnet sitt. Historiene ønsker de ikke gjengitt av hensyn til familien, men flere forteller om skammen over å være foreldre til et barn som viser seg å være slemme mot andre. For mange kommer skammen i tillegg til fordømmelsen og utestengningen både barna og de voksne opplever som en konsekvens av mobbingen barnet har vært med på.

Et foreldrepar jeg kjenner privat, forteller at de har opplevd å få mange sinte telefoner hjem fra andre foreldre. Og til tross for at de har forsøkt å samarbeide og være åpne om det som har skjedd, har de opplevd å bli ekskludert fra fellesmøter hvor situasjonen skulle diskuteres, og at tiltak ble besluttet uten at de fikk være delaktige. De opplevde også at sønnen, som følge av at det ble kjent for alle hva han hadde vært med på, sluttet å bli invitert i bursdager og alltid ble valgt til sist i lek og på treninger. De opplevde det de beskriver som en slags sosial aksept blant andre voksne – og barn – om­ at han skulle straffes og henges ut – helt uten mulighet til å gjøre opp for seg, og uten mulighet til å vise sine andre gode sider.

Samtidig vet jeg også av personlig erfaring, og gjennom hundrevis av andres historier, at mange møter foreldre som går i forsvar, som nekter å samarbeide og som ofte også skylder på barnet som blir mobbet. Angrep er det beste forsvar, hører jeg ofte. Jeg hører også ofte uttalelser som: ”Typisk at de foreldrene som trenger det mest ikke stiller på foreldremøter om mobbing”. Med tanke på hvordan det mange steder snakkes om barn som mobber og deres foreldre, er det kanskje ikke så rart at det er vanskelig å være åpen om dette?

Jeg er ikke ute etter å male et glansbilde av barn som mobber og deres foreldre. Derimot ønsker jeg å bidra til åpenhet og bevisstgjøring rundt hvorfor vi reagerer som vi gjør – enten vi er foreldre til et barn som mobber eller blir mobbet. Vi trenger en nyansert og utforskende holdning til hvorfor mobbingen oppstår i utgangspunktet, og vi må snakke mer om ansvaret som hviler på oss alle når det gjelder hvordan vi håndterer og snakker med og om dem som mobber. Det krever raushet og innsikt, ja – men alternativet kan fort bli at vi glemmer å se sammenhenger og nyanser, og ender med å legitimere det vi egentlig påberoper oss å kjempe i mot. Da må vi også tåle at «ingen foreldre har barn som mobber».

Om å bli mobbingen

I oppveksten var jeg et sårbart barn som hadde det tøft på barneskolen. I flere år opplevde jeg nesten daglig mobbing fra eldre elever og en lærer. I tillegg hadde jeg periodevis rus og psykisk sykdom tett innpå livet, noe som gjorde den totale livssituasjonen vanskelig. Summen av disse faktorene gjorde at jeg i perioder strevde med å holde motet oppe, og synes det var vanskelig å se en mening med alt jeg skulle gå igjennom.

I et familieselskap overhørte jeg som 11-12-åring en inngiftet voksenperson si til en annen voksen: ”Det kommer aldri til å bli noe av Kristin. Med den bakgrunnen hun har, kommer hun aldri til å klare seg”. En sjokkerende og skjellsettende opplevelse for en ung jente i en brytningstid. Skulle ikke jeg klare meg?

Selv om jeg levde med store belastninger, hadde aldri tanken på å gi opp streifet meg. Jeg hadde heller aldri tenkt tanken om at jeg ikke skulle klare meg – at ikke jeg kunne bli hva jeg ville. Der og da, i trappen i mine besteforeldres hus, bestemte jeg meg for at vedkommende aldri skulle få rett.

I dag, nesten 30 år senere, kan jeg huske hvordan dette åpenbarte seg som et valg for meg. Jeg kunne altså velge å gi meg over av alle problemene mine, eller, jeg kunne kjempe og bli en som klarte seg uansett. I ettertid ser jeg at det neppe var den hendelsen alene som gjorde at jeg ble noe annet – noe mer – enn mobbeofferet og ”stakkars Kristin”.

Heldigvis hadde, og har jeg, en mor som kunne være ganske nådeløs. Når jeg syntes livet var vanskelig, var såret og lei meg over måten jeg ble behandlet på, lot hun meg alltid gråte ut, og hun syntes synd på meg – men bare til en viss grense. Ofte, litt raskere enn jeg selv var klar for, skiftet hun fokus til alt det andre jeg var: leken, kreativ, nysgjerrig, smart og snill. Gjennom sine forventninger til meg, sørget hun for å hente ut de andre ressursene jeg hadde. På den måten ble jeg ikke mobbingen. Jeg var fortsatt Kristin, som kunne bli hva jeg ville – og som ble det.

Jeg får nesten ukentlig henvendelser fra fortvilede foreldre som opplever at barna deres slutter å eksistere. At livet kun dreier seg om alt det vonde de har opplevd, at de ikke lenger har interesse for annet enn mobbingen – og at de nærmest dyrker det vonde og rollen som mobbeoffer. Foreldre opplever også at mobbingen blir en «universalunnskyldning» for ikke å ta ansvar, ikke fullføre skole eller andre aktiviteter.

Gjennom sosiale medier og blogger jeg følger, ser jeg også hvordan særlig unge mennesker, gjennom å eksponere seg i rollen som mobbeoffer, får store mengder omsorg, beundring og oppmuntring. Ofte fra andre med lignende erfaringer. I noen tilfeller dannes det sterke fellesskap med utgangspunkt i det vonde de har opplevd. Jeg har tro på åpenhet, og at det er godt og konstruktivt å dele erfaringer med likesinnede.

Likevel synes jeg å registrere at det i mange slike fellesskap også råder en ”oss mot dem”-holdning. Sagt med andre ord ”ofre mot overgripere”-holdning, og at det er lite åpenhet for innspill om hvordan man kan komme seg ut av dette vanskelige. Slik blir identiteten deres sterkt knyttet opp til rollen som offer, noe som kan skape begrensninger på sikt. For noen medfører det at det blir skummelt å skulle klare seg: For hvem er de egentlig, uten å ha mobbingen ”å lene seg på”?

At barn og unge ikke klarer å gå videre i livet etter at de har opplevd mobbing, skyldes ofte at de ikke i tilstrekkelig grad har fått bearbeidet det de har vært igjennom. For enkelte kan det ta flere år, og mange kan også trenge (og burde få tilbud om) profesjonell hjelp for å komme videre – selv om det er lenge siden mobbingen opphørte. Dette er det viktig at omgivelsene, og særlig foreldre har forståelse for. Konsekvensene av mobbing kan føre til at man blir svært sjenert, selvkritisk og/eller utvikler sterk angst. Dette kan igjen føre til at oppgaver vi anser som selvsagte, blir vanskelige å mestre – og for noen umulige å gjennomføre.

Likevel er det viktig for barna og ungdommen at omgivelsene fortsetter å fokusere på deres ressurser, og at vi fortsetter å forvente deres deltagelse i det daglige. På den måten tillater vi ikke at livet kun skal dreie seg om det som er vanskelig og vondt. Når livet er kaotisk og vanskelig, er det, som ved håndtering av andre traumer, av ekstra stor betydning at voksne sørger for normalitet i hverdagen.

Barn og unge som opplever, eller har opplevd mobbing, trenger tydelige voksne som ikke mister troen på dem – som bærer håpet når de selv ikke har håp. De trenger voksne som veileder dem i vanskelige situasjoner, og som gir dem alternativer å handle ut i fra når det de frykter mest skjer. De trenger også voksne som tør å stille krav til dem og som tåler at det kan ta tid før de selv klarer å tro at de fortjener å ha det bra. Barn og unge trenger voksne som forstår at man ikke er det man utsettes for. Det er forskjell på å være et offer og det å forbli i offerrollen.

Tips til hvordan voksne kan bidra til å opprettholde normalitet, samt være en god støtte for barn og unge som mobbes, finnes i boken min «Du er viktigere enn du tror. En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing». 

«Du er viktigere enn du tror»

Endelig. Med lettelse, stolthet og skrekkblandet fryd: Boken min, ”Du er viktigere enn du tror. En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing”, er klar for lansering 12. februar. Det er oppriktig talt med hjertet i halsen jeg skriver disse ordene.

bokomslagI 2010 gav jeg ut boken ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”. I følge hjemmesiden til forlaget mitt, Humanist, ble boken en stor suksess. Noe den også kan sies å ha vært for meg personlig. Gjennom bokideen og utgivelsen åpnet det seg en ny verden. Etter å ha jobbet 17 år i psykiatrien, fikk jeg jobb i UNICEF Norge som prosjektleder, og senere som fagansvarlig for prosjektet ”Du kan være Den ene”. Jeg har reist land og strand rundt med foredrag om forebygging av mobbing og inkludering av sårbare barn. Jeg har skrevet kronikker, vært gjesteskribent i flere tidsskrifter og har også de to siste årene hatt min egen spalte i bladet Hjem & Skole. Alt som følge av det som startet med å være en veldig sinna og engasjert mor.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg i løpet av de fire årene det har gått siden forrige utgivelse, hadde knekt Den store mobbekoden. Det har jeg ikke. Derimot har jeg vært heldig å få snakke om forebygging av mobbing for tusenvis av mennesker. Jeg har truffet hundrevis av mennesker med sterke historier å fortelle, og jeg blir kontaktet av mange hver eneste måned. I sin dype fortvilelse, skam og sorg, ber de om råd til hva de kan gjøre for egne barn, for andres barn eller hvordan de selv skal kunne klare å leve med det de har opplevd.

Etter utgivelsen av forrige bok ble det tidlig klart at det var behov for en oppfølger av mer praktisk karakter. I denne boken går jeg derfor i dybden på ulike temaer og tabuer knyttet til mobbing. Hvert tema etterfølges av råd til hvordan man kan håndtere vanskelige situasjoner som oppstår, når man er foreldre, søsken, venn eller jobber med barn. Også denne gangen har jeg vært heldig å bli vist stor tillit fra både voksne og barn, som deler sine sterke historier og kloke tanker. Boken tar også for seg ringvirkningene mobbingen har for omgivelsene. Når et barn mobbes, er det er ikke bare barnet som rammes, men også foreldre og søsken lider ofte betydelig. Dette gjelder også familiene til barn som mobber.

Jeg snakker meg ofte varm om en bredere ansvarsfordeling når det gjelder å forebygge og håndtere mobbing. Men, så lenge vi fortsetter å se på mobbing som et skoleproblem, og ikke det samfunnsproblemet det faktisk er, fratar vi ikke bare mange et viktig ansvar, men vi fratar også mange muligheten til å bidra og til å utgjøre en forskjell for de barna som trenger det mest. Det er mye sannhet i det gamle afrikanske uttrykket: ”Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn”. Selv om barneoppdragelse tradisjonelt sett er en svært privat affære i Norge, er jeg overbevist om at nøkkelen til å sørge for at alle barn får en trygg oppvekst i fellesskap med andre, nettopp ligger i fellesskapets – eller landsbyens – evne og vilje til aktivt å ta ansvar. Til å tørre å vise at det bryr seg – også om de barna som skiller seg ut, som det er vanskelig å like eller som ingen forstår.

“Jeg orker egentlig ikke leve, men jeg tør ikke dø – for tenk om det kanskje finnes noen som får meg til å føle det annerledes? Tenk om en av dem som egentlig vet at jeg sliter, allikevel stopper opp og spør meg hvordan jeg har det, at de tåler svaret mitt og at de tåler meg? Kanskje det skjer en dag.” skrev en da 16 år gammel gutt til meg i 2011. I den grad han opplevde å få oppmerksomhet, var den negativ, og for det meste følte han seg helt usynlig for omgivelsene. Historien hans, og mange andres, har ikke bare gjort dypt inntrykk, men de har også gjort meg fast i troen på hvor viktig det er å fortsette å skrive og snakke om mobbing. Tørre å si noe der andre tier. Tørre å bruke mine egne erfaringer, selv om det gjør meg sårbar.

Jeg kunne ha valgt å skrive en kritisk bok som peker på alt som ikke fungerer, og alle som svikter både av mennesker og systemer. Men selv om jeg tror på åpenhet, også om dette, ønsker jeg ikke å bidra til verken uthenging, moralisering eller demonisering.

Gjennom denne boken, som er bygget på mine erfaringer og mitt arbeid mot mobbing og med inkludering, ønsker jeg derimot å løfte frem hvor viktig akkurat DU, som innbygger i denne landsbyen er. Jeg ønsker å løfte frem betydningen du som innbygger har som rollemodell, og jeg håper å gi deg alternativer å handle ut i fra nå det oppstår vanskelige situasjoner. Jeg ønsker å inspirere deg til å velge å være tilstede for barn som trenger det. Og jeg håper vi ved bokens slutt, kan være enige om at det å investere i andres barn, også er en investering i egne barn.

Du er viktigere enn du tror.

Ved forhåndsbestilling av ”Du er viktigere enn du tror” før 6.februar, får du ”Fordi jeg fortjener det?” med på kjøpet. www.humanistforlag.no

Har du lyst til å være med på lanseringsfesten? Den går av stabelen onsdag 12.februar kl.18 på Litteraturhuset. Tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen skal bokbade meg, og du er hjertelig velkommen! Lenke til Facebook-arrangement: https://www.facebook.com/events/514253182022475/?fref=ts

 

 

 

Høytidsskammen

Mange voksne skammer seg over lite nettverk, dårlig økonomi eller personlige problemer, og trekker seg derfor unna i sosiale sammenhenger. I juletiden blir dette ofte ekstra synlig og sårt for dem som strever. Det kan være vanskelig å vite hvem som strever og hvem som trenger litt ekstra kontakt. Men, møter vi alle mennesker i nærmiljøet vårt med åpenhet, raushet og et ønske om å inkludere, vil vi treffe på noen det vil ha ekstra stor betydning for. Å se og inkludere andre voksne, er også å se barna.

Disse ordene skrev jeg på Facebook i dag, som en del av jobben min som fagansvarlig for prosjektet «Du kan være Den ene». Men ordene er ikke bare faglig korrekthet. De er også basert på personlige erfaringer med å være utenfor i jule- og nyttårstiden. Selv om det er skummelt, og jeg fortsatt kan kjenne på skammen over å være «en av dem», tør jeg endelig – inspirert av modige Kathrine Aspaas – å sette ord på noen av disse erfaringene.

Julen for 11 år siden var jeg nyskilt med delt omsorg for barna som da var nesten tre og fem år gamle. Fem tøffe måneder med sorg, fortvilelse og bekymring var tilbakelagt, og så skulle vi altså feire jul og nyttår. Etter en spesiell julaften sammen med min eksmanns familie, og juledager fylt med jobb, var det min tur til å ha barna da nyttårsaften kom. Det er fortsatt sårt å tenke tilbake på den dagen, og nyttårsaften fortsatte i mange år å være den vanskeligste av alle høytidsdager for meg.

Den første nyttårsaften som nyskilt feiret jeg alene med barna, og skamfull som jeg var, turde jeg ikke å fortelle noen at vi ikke var bedt noe sted. Jeg var fortsatt sår, motløs og uendelig sliten etter en tøff høst. Og jeg husker hvordan jeg lengtet etter fellesskap, trøst og det å kunne dele fine opplevelser med de nydelige barna mine, med andre voksne. Jeg husker jeg tenkte at det tross alt var bra at barna var så små at de ikke forstod så mye av nyttårsfeiringen, og heller ikke hadde noe forhold til hvordan de fleste andre markerte inngangen til det nye året – sammen. Jeg smilte bak tårene mens jeg lagde i stand til pølsefest. Jeg smilte bak tårene da vi var ute å tente stjerneskudd og akte i snøen etter barnetv. Og jeg gråt meg i søvn lenge før midnatt, etter å ha lovet meg selv at vi tre aldri skulle ha en slik nyttårsaften igjen – alene.

Vi har fortsatt å ha barna annenhver jul og nyttår. Barna er heldige – de opplever å være omgitt av alle sine i julen. Men nyttårsaften var lenge vanskelig. Ved en anledning lot jeg barna være hos pappaen sin fremfor hos meg, for nettopp å slippe at vi tre skulle være alene. Den beste løsningen for dem – og for meg – som kunne rømme på kveldsvakt og tjene ekstra penger til oss.

Etterhvert møtte jeg en ny mann og min eksmann en ny dame. Barna ble større, og en skulle tro at dette med nyttårsaften løste seg som en følge av dette. Men med dette bød nyttårsaften på nye utfordringer. De fleste av våre venner var i andre livsfaser enn oss. Enten hadde de små barn (betydelig mindre enn mine) – og feiret da med andre som hadde små barn, eller de var single og skulle feste. Det gjorde det vanskelige å skape egne tradisjoner med å be andre. Vi opplevde at «alle» hadde sine egne, og ville ikke trenge oss på.

Da vi en romjul med barna fortsatt ikke var bedt noe sted, kjente jeg panikken stige for hver dag vi nærmet oss nyttårsaften. På impuls, og i redsel for å bli sittende alene og skulle forklare det til barna, løste vi inn bonuspoeng og kastet oss på et fly til utlandet. Privilegerte som vi er (økonomisk) har vi siden reist til utlandet på nyttårsaften annethvert år. For min del alltid med et lite håp på forhånd om å bli invitert et sted med barn, alltid med litt usikkerhet rundt om økonomien ville tillate oss å reise – og alltid med billetter bestilt tett oppunder jul.

På den ene siden har dette fortsatt å være sårt – for meg. På den andre siden har det gitt oss mulighet til å skape en helt egen tradisjon sammen med barna. Det å oppleve nyttårsfering rundt i Europa har gitt oss mange fantastiske minner, og gjort oss enda mer sammensveiset som familie. Det er svært verdifullt, men også vanskelig å snakke om.

Til de få vennene jeg har fortalt om bakgrunnen for tradisjonen vår, er reaksjonene nesten alltid de samme: «Dere som har så stort nettverk – dere må da ha mange å være sammen med?» Andre har sagt: «Men dere kunne jo ha kommet til oss, hvis vi hadde visst at dere ikke hadde noen å være sammen med! Vi som trodde dere hadde mange å velge mellom». Og nettopp slike reaksjoner har gjort det ekstra vanskelig å snakke om hvordan vi opplever dette. For hvordan sier man i fra til andre om dette? Inviterer man seg selv, risikere å være til bry, trenge seg på og inn i andres tradisjoner? Vi er ressursterke og sosiale mennesker, som har vært utafor selv om vi i det daglige er fullstendig innafor.

Livet har forandret seg betydelig de siste par årene. For min del har livet aldri vært bedre. Barna er fjortiser, og vi er omgitt av gode venner og fin familie. I år velger vi faktisk å reise en siste gang til utlandet med barna på nyttårsaften. Neste gang de er hos på nyttårsaften vil de være opptatt med egne venner og festligheter. Nå vil vi nyte samværet med dem så lenge vi kan. Og jeg er ikke lenger redd for å være alene på nyttårsaften.

Med ønske om en raus og inkluderende jule- og nyttårsfeiring!

Et oppgjør med ambisjoner

Spørsmål jeg til stadighet får, og som mange jeg kjenner er opptatt av, er: «Hva er din masterplan – hvilke ambisjoner har du?» Spørsmål det er vanskelig å finne gode svar på – i hvertfall om jeg skal ta hensyn til hva slags svar som forventes av de som elsker å snakke om sine egne, og som har en gjennomtenkt plan for alt de gjør.

Mitt svar er langt,  det kan sikkert oppleves naivt – og det er en slags stille protest: Må jeg virkelig ha ambisjoner og en større plan for alt? Må jeg ha gjort meg tanker om hvor jeg er om fem år? Holder det ikke at jeg til enhver tid forsøker å være så god som mulig, og stadig bedre i det jeg allerede holder på med? At jeg trives med det jeg gjør, og at jeg aldri har vært drevet av hverken status eller penger, men av et inderlig ønske om å være med å forandre verden – om så bare litt hver dag? At jeg føler meg heldig som alltid har hatt- og har mulighet til å ha en jobb som gir meg følelsen av å gjøre noe viktig, alltid være i utvikling og få utgjøre en forskjell? Holder det ikke at jeg bare griper noen få, av alle de sjansene livet byr meg?

Jeg liker å tenke at jeg er bra nok som jeg er, og at jeg ikke til enhver tid må strebe etter noe større og antatt bedre utenfor meg selv for å få det bekreftet.

Jeg lever det livet jeg elsker. Det skal jeg gjøre også om fem år. Dèt er min masterplan. Ambisiøs som jeg er.

Ny bok på gang – trenger din hjelp!

Helt fra utgivelsen av boken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar» i 2010, har det ligget i planene å utgi en bok nummer to om samme tema. Endelig ser det ut til at jeg har kommet over skrivesperre, utgivelsesangst, lampefeber, og redsel for å ta for mye plass – i uskjønn forening. Bok nummer to skal ut, og selv om det blir en annerledes bok enn den første, som var en dokumentarbok, vil jeg også denne gang berøre og engasjere. Og for å få til det, trenger jeg som sist, din hjelp. 

Boken som nå er under arbeid, blir en praktisk guide til hvordan man kan håndtere vanskelige situasjoner som oppstår når man er forelder, venn, kollega, idrettsleder osv. Den vil spesielt vektlegge hvordan man kan være til stede for barn som trenger det, og hvordan man gjennom dette kan forebygge og ta tak i mobbing i sitt nærmiljø. 

Jeg kommer også til å ta for meg ringvirkningene mobbingen har. Det er ikke bare barnet som mobbes som rammes, men også foreldre og søsken lider betydelig. Dette gjelder også familiene til barn som mobber. Dette snakkes det for lite om, og det finnes dessverre også lite hjelp å få til resten av familien. Dette har jeg erfart personlig, men får det også stadig bekreftet gjennom utallige henvendelser med spørsmål om råd til familier som står i vanskelige situasjoner. 

Som nevnt, boken skal berøre og engasjere, og jeg tenker å bruke personlige historier knyttet til hvert tema/kapittel for å oppnå dette. Som tidligere er jeg opptatt av at vi aldri må glemme menneskene bak tallene, statistikkene og tåkepratet. Deres stemmer må frem. 

I den forbindelse ønsker jeg derfor kontakt med: 

1. Foreldre/søsken til barn som har mobbet eller mobber andre

2. Foreldre/søsken til barn som har blitt eller blir mobbet

3. Personer som har mobbet andre

4. Familier som har opplevd å få god hjelp i en vanskelig situasjon

Det er et par ting som det er svært viktig for meg å understreke. Boken skal ikke moralisere, henge ut noen eller på annen måte bidra til økt polarisering i mobbedebatten. Mitt utgangspunkt er at alle involverte i mobbing trenger hjelp – også barn som mobber, og deres foreldre. Av hensyn til barna og øvrig familie og/eller tredjepart er det selvsagt helt i orden å være anonym, og i noen tilfeller vil det også være det eneste riktige. Uansett vil jeg behandle innsendte historier konfidensielt, og jeg kommer selvsagt ikke til å publisere historier uten samtykke. 

For mer informasjon eller innsendelse av historier, kan jeg kontaktes på epost: mobbeboka@gmail.com. Frist for å bidra er 15.september. 

Jeg ser frem til å utgi en bok som jeg håper vil bidra til å løfte frem tabubelagte problemstillinger – og som også presenterer forslag til løsninger på noen av dem. Håper du vil bidra! 

 

 

 

Lærere som virker. En inderlig takk.

Jeg har de siste årene skrevet lite om barna mine i denne bloggen, noe som har vært et bevisst valg. I samråd med min datter, gjør jeg i dag et unntak. Vi har en historie å fortelle, og en dyp, inderlig takk å formidle.

I går var vi på det som best kan beskrives som tidenes mest gripende barneskoleavslutning. Aldri har jeg grått mer i en slik sammenheng, aldri har jeg vært stoltere av datteren min – og aldri har jeg møtt maken til lærere.

Syv spesielle år er endelig over. De fire første var nærmest et sammenhengende mareritt, og også den direkte årsaken til mitt sterke engasjement når det gjelder mobbing, boken min om samme tema og jobben jeg etter hvert fikk i UNICEF Norge. De tre siste årene, har vært krevende og fantastiske, og jeg kommer aldri til å glemme følelsen jeg hadde da datteren min i går kveld gikk opp for å holde tale til lærerne, knakk sammen og måtte gå ut, for så å komme inn litt senere og levere tidenes morsomste og mest rørende tale, med en stolthet og selvfølgelighet jeg ikke i min villeste fantasi hadde turt håpe på for tre-fire år siden. Hun slo ut i full blomst.

I en periode hvor vi vurderte skolebytte, kom det nokså plutselig tre nye lærere inn på trinnet, som lovet å følge barna ut skoletiden, og som bedyret at dette skulle bli et supertrinn. Lett å si, vanskelig å gjennomføre, tenkte flere av oss voksne. Samtidig tente det et håp i meg, om at læringsmiljøet kunne endres og at situasjonen kunne bli bedre. Det skulle vise seg å være riktig. Her er min takk til lærere som virker.

 Kjære dere,

Jeg vil gjerne takke dere for alt dere har vært for min datter – og for oss voksne – de siste tre årene. Allerede før hun begynte på 5.trinn, forstod vi, i møtet med dere, at hun ikke bare kom til å få en ny start, men også en mulighet til å realisere potensialet i seg. Endelig var det noen på skolen som så det samme barnet som oss.

Dere har utfordret henne faglig på en måte vi nesten ikke trodde var mulig. Dere har vist raushet, og samtidig turt å stille høye krav. Det har vært viktig når det gjelder å legge bak seg det som har vært vondt, og for å kunne gå videre i livet som noe annet enn en som har hatt det vanskelig – og som har blitt sett på som vanskelig.

Dere har vært med å vise henne – og mange av de andre barna på trinnet – kraften som bor i dem, og alle mulighetene de har.  Dere har også vært viktige forbilder når det gjelder å gjøre barn trygge på at det er greit å ta plass, være fri og være akkurat slik en er.

Dere har vært trygge voksne som alltid har bidratt til gode løsninger, og som vi har følt det lett å ta kontakt med og være åpne med. Dette har vært tre fantastiske år, som har gitt vår datter mulighet til å slå ut i blomst – både faglig og som menneske.

Rausheten, innsikten og klokskapen dere har vist, har vært av helt avgjørende betydning for at hun i dag tør å møte verden med åpenhet, nysgjerrighet, at hun med rette kan ta sin plass – og en tro på at hun er verdt noe. Det har vært sterkt å være vitne til tilliten hun har til dere, og hvordan deres innspill og veiledning gradvis har modnet i henne og blitt til hennes. Tusen takk for at hun – og vi – har blitt trodd på, respektert og fått mulighet til å oppleve alt dette.

Måtte alle barn i hele verden få å oppleve kontaktlærere som virker – slik som dere.

Tusen takk.

 

 

 

 

Når pasientene ikke er viktigst

Debatten om bruk av tvang og mangel på tiltak i psykiatrien raser i ulike medier – med rette. Det får meg til å tenke tilbake på min egen tid som ansatt. Det er nesten ikke til å tro, men allerede som 18-åring hadde jeg mine første vakter på et psykiatrisk sykehus. En ungjente med planer om, ikke bare å bli psykolog, men også å redde verden. Ved siden studier og familieliv, vekslet jeg de neste 18 årene mellom å jobbe med unge nysyke, på regional sikkerhetsavdeling og på lukket akutt. De siste ti årene jobbet jeg som ansvarlig for oppfølging av barn som pårørende på akuttavdeling. Et ansvar som brakte med seg en ny og meningsfull dimensjon i jobben jeg allerede var stolt av å utføre. Disse årene var uten tvil de mest innholdsrike, lærerike og sjelsettende årene i livet mitt.

I disse dager er det drøye tre år siden jeg forlot psykiatrien til fordel for jobben jeg har i dag. En avgjørelse som var riktig på så mange måter. Fra jeg begynte som 18-åring i 1992, og frem til jeg sluttet i 2010, skjedde det en enorm utvikling, sett fra mitt ståsted. Fra bokstavelig talt å sitte vakt på svært syke pasienter, skjerme dem for inntrykk (inkludert menneskelig kontakt og samtaler), opplevde jeg en mer human og holistisk tilnærming de siste årene. Fra å bruke beltelegging som en konsekvens av uønsket og uakseptabel atferd, (eller straff og «realitetsorientering», om du vil), opplevde jeg at bruk av belter og andre former for tvang, stadig oftere ble brukt som absolutt siste utvei, og at de ansattes kompetanse var i stor, positiv endring når det gjaldt å finne gode alternativer til tvangsbruk.

Samtidig som jeg var en av mange pådrivere for denne utviklingen, skal jeg ikke legge skjul på at jeg også de siste årene opplevde å bli involvert i situasjoner som medførte tvangsbruk jeg personlig ikke kunne stå inne for. Situasjoner som frembrakte både usikkerhet og dårlig samvittighet. I tillegg hadde det sin pris å være en som satte spørsmålstegn ved avgjørelser, og som så at det var mulig å velge andre alternativer.

Desto mer kompetanse jeg fikk om alternativer, og jo mer erfaring og aksept jeg fikk for å bruke meg selv og denne kunnskapen som redskap, desto vanskeligere og mer belastende opplevde jeg det å være en del av systemer hvor feilvurderinger ikke ofte nok ble snakket om. Et system hvor altfor mye av vår tid og energi, endte opp i frustrasjon rundt begrensninger av innleie, enda kortere liggetid og innsparinger. I et skakkjørt system som ikke hadde tilstrekkelig tid til å involvere dem det det gjaldt – pasientene.

På stedene jeg jobbet, var jeg heldig å få mye ansvar for ting jeg synes var viktig, og jeg har hatt mange spennende oppgaver. Jeg opplevde sterkt samhold, og har hatt mange gode relasjoner til kolleger – flere av dem er blant mine beste venner i dag. Jeg opplevde ofte å få gode tilbakemeldinger på jobben jeg utførte, selv om jeg vet at min omstendelighet når det gjaldt rapportskriving, og det at jeg brukte så god tid på enkeltpasienter, i blant drev andre til vanvidd og var gjenstand for stor irritasjon hos enkelte – og også konflikter.

Jeg opplevde ved flere anledninger å bli beskyldt for å bry meg for mye om pasientene mine. Jeg var visst «for caring». Dette ble sagt med hånlig overbærenhet, og som om det å bry seg ikke var forenlig med samtidig å være tydelig og sette grenser når det var nødvendig. Jeg kunne oppleve irritasjon for at jeg gikk «for mye inn i ting», og lot pasientene få knytte for tette bånd til meg. Tilsynelatende uten å tenke over hvor godt det kunne være for pasienten å få snakke om vanskelige ting – og mengden av viktig informasjon det gav oss. Jeg fikk også høre at det var «farlig» at pasientens tiltro til meg ble så sterk at andre opplevde det vanskelig å komme i posisjon – for jeg kunne jo (rett nok) ikke være på jobb hele døgnet. Men skulle jeg da ta meg mindre tid, holde mer avstand, snakke mindre med, lytte mindre til – for at de skulle føle at de gjorde en bedre jobb? Og for at pasientene ikke skulle trives for godt, og derfor kunne bli «vanskelige» å få skrevet ut? En provoserende undervurdering av pasientene, og av meg som fagperson.

Drivkraften gjennom alle disse årene i psykiatrien, ikke bare som fagperson, men også som medmenneske og en som selv har vokst opp med psykiatri og rus tett på livet, har hele tiden vært de gode samtalen, være tilstede, være et medmenneske, tåle og holde ut når pasientene selv ikke har hatt håp og ikke har tålt seg selv. Min erfaring er at de aller fleste som jobber «på gulvet» i psykiatrien, tenker på samme måte. De ønsker at pasientene skal få den beste hjelpen på den mest humane måten. At pasientene selv skal få påvirke behandlingen – uten unødig inngripen i form av tvang.

Dessverre skal de samme menneskene klare seg med et minimum av ressurser, tenke på sin nærmeste leders budsjett fremfor trygghet. De skal bære pasienters liv og kollegers sikkerhet i sine hender, vakt etter vakt. De skal være lojale oppover og effektive «nedover». De skal fortsette å måtte si nei til gåturer fordi det ikke er nok ansatte på jobb, og samtidig brenne inne med kunnskap om hvor viktig fysisk aktivitet er – og for ikke å glemme relasjonen- og samtalens betydning i behandling.

Jeg er stolt av å ha jobbet i psykiatrien, og takknemlig og ydmyk for alt jeg har lært, og alle menneskelivene jeg har fått ta del i. Men jeg er også lettet. Lettet over ikke lenger å være en del av sykehussystemet i verdens rikeste land, hvor bedriftsøkonomiske prinsipper er viktigere enn kunnskap og varme, og hovedpersonene selv; pasientene.

Ser du bakenfor?

Dette innlegget ble skrevet på forespørsel fra Tidsskrift for Den norske legeforening, og publisert i desember 2012. 

 

Forskning og statistikk er viktig når vi snakker om mobbing, men min oppfatning er at om vi utelukkende snakker om alvorlige, mellommenneskelige temaer på en overordnet måte, skaper det en distanse til realitetene og menneskene det gjelder. Det ønsker ikke jeg å være en formidler av.

Jeg ønsker å skape nærhet til det vi ikke forstår, det vi synes er ubehagelig og ikke tror angår oss. For når alt kommer til alt, er det slik at mobbing handler om hva vi mennesker gjør og ikke gjør. Det handler om hva du som lege velger å se og hvordan du velger å se det. Det handler om å se bakenfor magevondten, søvnproblemene, spiseforstyrrelsene og selvskadingen mange barn og unge strever med. Det handler om legens ansvar for å skape en mulighet for barn til å fortelle om hva som ligger bak de tilsynelatende uforståelige handlingene og symptomene – som selv ikke foreldrene forstår.

Mobbing er barn og unges hemmelige mareritt, og det finnes ikke den test i verden som kan bevise eller avkrefte hvor vondt de har det. Selv om det kan være vanskelig for rasjonelle voksne som liker å forholde seg til slikt det finnes en kur mot, må vi ta innover oss at det kan være mange grunner til at vi ikke får vite første gang vi foretar en undersøkelse. Mange barn er redde for å bli mobbet mer dersom de forteller om det til noen – og noen har også erfart at det stemmer i skolesammenheng. Det var lite status forbundet med å være sladrehank da vi vokste opp, og slik er det for barn i dag også.

Noen opplever å ha trusler hengende over seg hvis de skulle finne på å sladre til noen. Dessuten er det et faktum at barn ønsker å være vellykkede barn og ikke vil bekymre foreldrene sine med å være en «taper», og heller ikke vise dem at de har fått et upopulært barn. Mange barn og unge bærer også på en sterk skam over ikke å klare seg selv og plukker forbausende tidlig opp voksnes – og noen legers – holdninger om at mobbeofre selv må ta en del av skylden, at de må tåle «litt» og med fordel kan bli litt likere de andre som er mer tilpasningsdyktige (les: de populære barna). Dette er holdninger som bidrar til å lukke barn som trenger å åpne seg.

Hvordan kan du som lege møte et barn som er blitt eller blir mobbet?

  • Signaliser at du ønsker å finne ut hva som har skjedd, men unngå lange forhør. Ikke konkluder og fastslå sannheter før barnet selv opplever at det har fått sagt det som er viktig

  • Følg barnets tempo – ikke vær styrt av ditt eget behov for å vite eller av at du har dårlig tid. De færreste barn ønsker å være til bry og lar da heller være å si noe – av hensyn til deg

  • La barnet foreslå tiltak og løsninger for å redusere følelsen av maktesløshet. Nei, man kan ikke sende mobberen eller foreldrene til månen, men barn har ofte mange kloke tanker om små endringer som kan gjøre situasjonen litt lettere

  • Ikke lov noe du ikke kan holde. Som lege i kontakt med barn kan man, selv om man er profesjonell, bli svært beveget og få sterk trang til å hjelpe og beskytte. Ikke lov et barn som lider betydelig overlast at akkurat mobbingen kan forbli mellom dere. Mobbingen må løses i barnets nettverk. Lov ikke at de aldri skal oppleve dette igjen, si heller at du vil gjøre alt du som lege kan for at de som kan hjelpe til, skal gjøre jobben sin

Verdien av å lytte og evnen til å se bakenfor det du ikke forstår

Så i stedet for statistikk som forteller deg om omfanget av barn som utvikler depresjoner, spiseforstyrrelser, søvnproblemer og selvskading som følge av mobbing, tillater jeg meg å be om at du tar deg tid til å se bakenfor det du ikke forstår.

Kanskje finner du et barn med en historie det er verdt å lytte til. Et barn som blir eller er blitt mobbet og som følge av dine gode, empatiske spørsmål endelig åpner seg. Det vil i så fall gjøre deg til den ene, viktige voksenpersonen – og legen – som bringer håp om at livet kan bli godt og at barnet ikke må stå i dette alene.

Du er viktigere enn du tror.

Ordenes uutholdelige fravær

Allerede mens jeg skriver denne første linjen, tenker jeg: Hvorfor i all verden skriver jeg dette? Har jeg egentlig noe mer å melde omverden? Tanker som helt sikkert overrasker dem som kjenner meg godt (eller tror de gjør det). Noe jeg godt kan forstå. Fra jeg var liten har jeg vært et hva, hvordan- og hvorformenneske med sterke meninger og også meningers mot.

Fortsatt undrer jeg meg en hel del, og de sterke meningene dukker også opp til overflaten innimellom. Men, mesteparten av tiden kjenner jeg på en tomhet når det gjelder både ord og sterke meninger. Ikke fordi jeg ikke mener eller bryr meg, men fordi jeg føler det meste er sagt og tenkt før. Dessuten farer livet i vei et forrykende tempo med formidling både i foredrag og media. Og hvis jeg skal være helt ærlig – det siste året er det lite som har virket viktig på ordentlig og verdt å sette ord – uten at det hadde blitt for privat. Fra å være en som stadig formidlet seg – gjerne med utropstegn – har jeg inntatt en mer betraktende rolle, hvor jeg stadig klør meg i krøllene og lurer på hvordan i all verden folk orker alt de forteller at de gjør hele tiden – for ikke å glemme – hvordan har de tid til å blogge, facebooke og tvitre om det? Og attpåtil takke så innmari mye etterpå – for at noen har retvitret, lest eller kommentert?

Det siste året har jeg blitt kvalm og flakkende i blikket av påminnelser om det faktum at jeg har en blogg, at jeg har gitt ut en bok og har en ny på gang. Selv om påminnelsene utelukkende har vært i form av gode ord fra noen som har lest noe de har likt, og fra folk som har tro på meg. Både blogg og bok ligger der ute som en evindelig påminnelse om flere ting som krever tiden min, og som jeg ikke klarer å følge opp slik jeg ønsker. Fordi, som med så mye annet, enten det gjelder å være sosial, trene, gå til legen, prate lenge på telefonen med en venninne: Jeg har ikke lenger ordene, tiden eller motet – og ingenting virker uansett viktig nok til å vie et «helt» innlegg eller et kapittel. Paradoksalt nok kan jeg allikevel kjenne en sterk trang til å skrive, og savner oppriktig tiden da jeg satt opp til langt på natt, skrev og diskuterte. Med fare for at jeg idylliserer, så mener jeg bestemt at det gav energi og inspirasjon til å skrive enda mer. Det ønsker jeg tilbake!

Jeg vet fortsatt ikke helt hvorfor jeg skriver dette innlegget – kanskje jeg hadde håpet at det ville gi meg inspirasjon og mer å skrive om? Foreløpig kjenner jeg ingen forskjell, og kjenner at lukten av nybakt Focaccia overgår lysten til å bekjempe ordenes uutholdelige fravær. Avslutter derfor med en lenke til en blogg jeg opprettet i høst, og som kanskje også blir til en bok (Dersom, hvis, om ordene kommer): Til deg mamma. Ord som venter når du våkner.