Du kan være den ene

Posted desember 7, 2009 by Curly
Categories: Aktuelt alvor
Tags: , , , , ,

For en tid tilbake mottok jeg en hyggelig kommentar fra UNICEF Norge på innlegget “Et lite stykke Flerkulturistan”. Denne kommentaren ble starten på givende møter og samarbeid om spennende prosjekter.

I forbindelse med UNICEFs nye prosjekt Den Ene, ble jeg invitert med på det store folkemøtet som ble avholdt på Chateau Neuf i Oslo 12.november. En kveld med dyptgripende historier fortalt blant annet gjennom Paal André Grinderud. For en nesten fullsatt sal lot han oss få høre om sin ene – Anna på 55 som hadde tre hår i en hestehale og som var lettere å gå over enn rundt. Hun som viste den usynlige gutten han en gang var, at hun så ham og at det finnes mye kjærlighet i et frossent Gullbrød og en dårlig knakkpølse.

Anna, hans ene, viste ham at det aldri – uansett hvor vondt han hadde det og hvor usynlig han var for omgivelsene – var for sent å oppleve deler av en god barndom.

Grunntanken bak Den Ene er at alle barn er våre barn – og at barns velferd og oppvekst, ikke bare er det offentliges ansvar. Voksne skal motiveres til å se, bry seg og handle ovenfor de barna de har rundt seg. Vi må bli trygge på at det handler om å bry seg og bry seg om – ikke blande seg.

Jeg har de siste årene jobbet som barneansvarlig på psykiatrisk akuttavdeling. En jobb som innebærer oppfølging av barn under 18 år som har foreldre eller søsken innlagt på sykehuset. Arbeidet består av kartlegging, nettverksarbeid, tilrettelegging ved besøk og samtaler med barna.

Min erfaring – både i arbeidet med barn, men også fra mitt eget liv med rus i nær familie – er at når jeg kontakter barns nettverk – være seg barnehage, helsesøster eller en bestefar – så får jeg bekreftet min bekymring. Så godt som alltid treffer jeg på mennesker der ute som både har sett og vært bekymret før jeg tok kontakt. Mennesker som gir meg viktig informasjon jeg ikke hadde fra før og som kunne ha vært – og ofte er – Den ene for et barn i en sårbar situasjon.

Dessverre opplever jeg også å ha barnesamtaler hvor barn forteller at ingen noensinne har spurt dem hvordan de har det hjemme – enda de sovner i timen, glemmer å gjøre lekser og aldri er ute og leker. Enkelte blir derfor svært forundret over at jeg spør om hvordan de har det. Mer enn en gang har jeg møtt barn som tror  at de har kommet for å snakke om – som alltid ellers – hvordan de voksne har det.

Under arbeidet med mobbeboka “Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp”, kom det frem i flere av historiene, at det som gjorde det mulig for mange å holde ut med mobbingen – og senere klare å leve med konsekvensene av den – var nettopp Den ene. Den ene som så, brydde seg og som alltid var der.

Du som leser dette innlegget kan også være Den ene for et barn.

Det å være Den ene er et felles ansvar – og mange av oss har både hatt og selv vært Den ene for noen. Allikevel vet jeg at mange synes det er vanskelig å være det og er redde for å gjøre vondt verre dersom de tilkjennegir at de ser og vet. Noen er også redde for å pådra seg forpliktelser de ikke kan leve opp til.

Personlig har jeg erfart at det ofte ikke krever så mye å være Den ene. Alle kan ikke være Simon Flem Devold, men vi kan sørge for å kunne navnene på dem barna går i klasse med og hilse på dem om morgenen. Vi kan ta oss tid til å åpne døren for en med tung sekk og la egne barn snakke om hva som skjer med andre barn, for så å stille oppfølgingsspørsmål når det har gått en viss tid. Eller rett og slett be et barn hjem på en uventet fiskebollemiddag.

Som UNICEFs generalsekretær Kjersti Fløgstad sa i åpningstalen på folkemøtet: Det finnes ikke løvetannbarn. Ingen vokser gjennom asfalten av seg selv. Ser man nøye etter, har det alltid vært noen der for barnet – enten i form av andre barn eller en voksen.

Alle barn er våre barn og hver og en av oss har et ansvar for å bidra til at flere ser, bryr seg og handler når det gjelder barns oppvekst. Som et bidrag i dette arbeidet utfordrer jeg herved følgende seks bloggere til å skrive historien om Sin ene eller hvordan de selv har vært Den ene for et barn som trengte det. Jeg håper de tar utfordringen og sender den videre:

Gsmil

Goodwill

Virrvarr

Leifern

Marias Metode

ElisabethDL

Comments: 14 Comments

Ut på bloggeventyr

Posted desember 6, 2009 by Curly
Categories: Sosiale- og digitale medier
Tags: , , , , ,

Til tross for at jeg nå regnes både som en etablert og profilert blogger – for ikke å glemme “gamlisblogger” - så er jeg relativt ny i bloggerbyen.  Jeg hadde blogget i nærmere ett år da Sonitus i romjulen i fjor, plukket meg ut som en fersk finskåren filet – etter å ha luftet tanker om å være pårørende til en rusavhengig og en jul utenom det vanlige.

Inntil jeg ble filetert, var jeg en fullstendig ukjent blogger av en krølltopp, med sterk skrivetrang og svært få lesere. Å si at det å bli en førstegangsfilet, skjøt lesertallene dramatisk i været, vil være å overdrive. Allikevel opplevde jeg at A Curly Life – gjennom Sonitus – vekket leselyst hos flere etablerte bloggere. På generøst vis spredde de lenker til bloggen min, kommenterte innlegg og registrerte den på Kudos.

Slik startet det som skulle vise seg å bli et fantastisk år og et spennende bloggeventyr.

For – ikke bare har jeg fått være med å sette psykiatrien, det å være pårørende til rusavhengige og mobbing på agendaen, men jeg har – gjennom bloggingen - påvirket Stormberg til å endre størrelsen på barneklær, slik at også overvektige barn kan få være aktive i gode klær som passer. Jeg har også ved flere anledninger blitt brukt som referanseperson når det gjelder nettvett og ytringsfrihet

I dag – nesten ett år etter det hele startet – er jeg en innflytelsesrik blogger med et enormt nettverk. Bloggingen –  i kombinasjon med bruk av Twitter - har gitt meg bokkontrakt. (Boken som handler om mobbing, kommer i salg i februar). I tillegg til å få oppfylt forfatterdrømmen, har jeg i løpet av det siste året hatt 12 presseoppslag i ulike aviser og blader. Jeg har rukket å være på NRK Radio to ganger og kan røpe at en hel del andre oppslag og arrangementer er i vente på nyåret.

Skrytepave - tenker kanskje du som leser dette. Men vet du – jeg ønsker egentlig bare å dele noe aldeles fantastisk jeg har oppdaget:

Bloggermakten!

Jeg har erfart at gjennom skriving og deltagelse i sosiale medier – så kan jeg være med å påvirke det som  opptar meg – og mange andre.

Alt dette har bidratt til at jeg en dag fikk en hyggelig mail fra Sonitus. De kunne fortelle at de for tredje året på rad, skal arrangere Tordenbloggen - som i år fremstår i helt ny drakt. I stedet for vanlige nominasjoner med cup og finale – er kongstanken bak 2009-utgaven at at de 100 beste bloggerne kårer de 100 beste bloggene.

Fra å være en ukjent blogger – som ikke hadde hørt om Tordenbloggen sist den gikk av stabelen – er jeg nå blant de heldige 100 (+), som er invitert til å delta i kåringen. Rett før fristen løp ut i dag, sendte jeg inn min superhemmelige liste over dem jeg mener har vært dette årets 10 beste bloggere. Flere av bloggene på listen min har i større eller mindre grad vært inspiratorer og/eller forbilder det siste året. Noen er kjente og andre er ukjente – slik jeg selv var på denne tiden i fjor.

Til tross for at Tordenbloggen er et nytt fenomen for mitt vedkommende, ser jeg med spenning frem til avspark i morgen. Mitt håp er at kåringen gir plass til nye og viktige bloggerstemmer.

Måtte den beste bloggen vinne!

Comments: 8 Comments

På vandring gjennom endring

Posted november 29, 2009 by Curly
Categories: Fri tankeflyt
Tags: , , , , ,

Så er det gjort – etter en lang, begivenhetsrik og nokså vond fødsel, er manuset til Mobbeboka – som blir hetende “Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp” -  levert forlagssjef (og jordmor) i Humanist Forlag. Og jeg har omsider funnet veien tilbake til stedet hvor det hele startet – A Curly Life. Etter en lang periode hvor tankene har nektet å forlate hodet som ord i en bloggpost – og det har virket som alt det viktige uansett har vært tenkt og sagt før, kjenner jeg nå en indre ro og tilfredshet over å være tilbake i her.

I formiddag leste jeg i bloggen Marias Metode innlegget “Å vente – en livsløgn”. Det inspirerte meg til å vende krøllene tilbake til utgangspunktet.

I begynnelsen av dette året – som har vært det mest innholdsrike, krevende og fantastiske året jeg kan huske – hadde jeg et alvorlig oppgjør med venting. Valg jeg hadde utsatt lenge, tvang seg frem. Vonde, men livsnødvendige valg som handlet om å slutte og vente på at andre skulle endre seg – for at mitt liv skulle bli lettere å leve. Jeg besluttet å endre det jeg selv kunne endre på og lukket samtidig tunge dører bak meg. Jeg skal  ikke legge skjul på at jeg tidvis har latt meg provosere av velmenende uttalelser som - når en dør lukkes, så åpnes en annen, Kristin. Ikke bare fordi jeg tidvis har vært usikker på om det faktisk stemte – men også fordi tanken på hva som var bak de nye, var skummel.

Men, så har jeg altså nå erfart – at i det jeg lukket og gikk videre, så åpenbarte det seg nye, godlynte og uante muligheter. Menneskene rundt meg har – om ikke direkte endret seg selv – tilpasset seg mine valg og min endring på en betydelig mindre dramatisk måte enn jeg på forhånd hadde fryktet.

Da jeg sluttet å vente på andres endring, men tok ansvar for egen, skapte jeg samtidig rom for gode krefter, betydningsfulle nettverk, hjertemøter, nære vennskap og anerkjennelse jeg aldri har opplevd maken til.

Fredag kveld feiret jeg bursdagen min sammen med 10 fantastiske, sterke og engasjerte kvinner, som alle har beriket livet mitt på en spesiell måte det siste året. Da vi avsluttet en morsom, alvorlig og hjertevarm kveld på glassverandaen i toppetasjen på Grand Hotel, ble jeg stående å kikke utover et julepyntet Oslo som glitret. Jeg glemte det siste glasset med vin. Istedet lot jeg meg fylle til randen av lykke og stolthet over den sterke tilhørigheten jeg kjente mens jeg stod der. En tilhørighet jeg har strevd med å skape plass til- og tro på.

I dag, mens eldsteprinsessa gjorde seg klar til vampyrfilm med venninner, dro Mini og jeg til Oslo for å overvære julegrantenning på Universitetsplassen. Med en liten og varm hånd i min, sang jeg Deilig er jorden av full hals – og kjente at jeg denne gangen endelig mente det.

De siste årene har jeg kun kjent små drypp av juleglede  - og kun når jeg har vært sammen med barna. Når de ikke har vært tilstede, har jeg – som en robot – gjort det som har måttet gjøres til jul, og samtidig tenkt at ingen merker om jeg lar være å rute vinduene med rød tape eller sette den høyreiste engelen på sin faste plass. En metode som ikke kan sies å ha fungert slik jeg “ønsket”. Små mennesker liker tradisjoner, og barna har heldigvis hentet meg meg tilbake til virkeligheten med tydelige krav om at tradisjonene skal holdes i hevd – også i år.

I kveld, mens jeg gikk gjennom julemarkedet på Rådhusplassen – med den lille hånda i min – kjente jeg mitt eget hjerte banke hardt og rolig mens jeg snuste inn duften av tidlig jul. For første gang på mange år, kjente jeg en oppriktig og inderlig juleglede. Og i kveld, tilbake under pleddet, frydes jeg ved tanken over alt som venter meg fremover.

Dagen i dag er magisk. Den er morgendagen jeg drømte om i går – og alle de andre dagene jeg ventet på endring.

Tidligere poster om juleglede- eller mangel på sådan:

Juleglede og vanskelige valg

Om å gjøre det umulige mulig

Comments: 19 Comments

Klær som passer gir glade barn

Posted november 2, 2009 by Curly
Categories: Aktuelt alvor
Tags: , , , ,

De fleste av oss er klar over at overvekt hos barn er et stadig voksende problem. Vi som foreldre, besteforeldre, skole- og barnehageansatte har et stort ansvar for å forholde oss aktivt til dette problemet og gjøre det vi kan for både å forebygge og bekjempe det. Opplysning, rådgivning, debatt og samhandling er alle viktige tiltak i så måte.

Det er også slik at barn som er overvektige – eller bare rundere i formen enn gjennomsnittet –  ikke kan vente på at vi voksne diskuterer ansvarsfordeling og hvilke tiltak som både er gjennomførbare og etisk riktige. Mens vi går i oss selv, legger om livsstilen og tilegner oss nødvendig kunnskap for å håndtere en slik situasjon, er det viktig at vi samtidig legger til rette for at barn som i utgangspunktet er sårbare i forhold til å bli mobbet for sin kroppsfasong, ikke må bære belastningen det er å gå annerledes kledd i tillegg.

I ettermiddag ble jeg innviet i følgende virkelighet Mamma, man blir faktisk erta og mobbet mindre om man har klær som passer til den kroppsformen man har. Da legger ikke folk så godt merke til det som er under der. Og det er lettere å være som alle andre og delta på alt, når klærne sitter godt og man føler seg fin. Alle liker jo det, da!

Opplyste mennesker vet at runde og/eller overvektige barn – som et tillegg til kostholdsendringer – bør være mer i aktivitet. Dette synes det å være bred enighet om. Allikevel er det et faktum at jeg i dag har vært i fem store sportsbutikker og dobbelt så mange kleskjedebutikker – uten å komme hjem med annet enn et trist barn og en dundrende hodepine, etter jakten på vinterens utebukse.

I fortvilelse og sinne over dagens ydmykende opplevelse, skrev jeg i ettermiddag følgende på Twitter:

Runde/overvektige barn bør være i mer aktivitet, hvorfor lages det da ikke uteklær de kan bevege seg i? Fortvilet og forbanna nå!

Etter en liten stund fikk jeg følgende melding:

Fra @stormberg: @vrangest Stormberg har kommet med en Vitalkolleksjon http://bit.ly/8K5IU, men har ikke noe spesielt rettet mot barn her.

Mitt svar: @stormberg Da utfordrer jeg herved Stormberg til å gjøre noe med det. Det er overgrep mot barn at ingen tar det på alvor. Skal blogge om det

@stormberg svarer: @vrangest Takk for innspillet. Våre barnestørrelser skal være romslige, men vi skal vurdere å lage en kolleksjon i ekstra store barnestr…

Om man legger til grunn Folkehelseinstituttets opplysninger om at mellom 15 og 20% av norske barn er overvektige, oppleves det som en nokså stor selvmotsigelse at det samtidig oppfordres til å aktivisere barn og unge fysisk – når hverken draktstørrelser, shortser eller vinterklær tilsier at disse barna kan delta på samme premisser som “normalvektige barn”.

Det bør være en selvfølge – at alle barn uavhengig av kroppsform og størrelse – har mulighet og rett til å kle seg godt, få være i aktivitet og blomstre i fri utfoldelse sammen med andre barn. Jeg håper derfor at Stormberg og andre bedrifter som lager klær til barn, er seg sitt ansvar bevisst – og i fremtiden sørger for å lage kleskolleksjoner som bidrar til å gjøre dette mulig.

Comments: 19 Comments

Når det er klikk og salg som teller – og ikke beskyttelse av den det gjelder

Posted oktober 22, 2009 by Curly
Categories: Aktuelt alvor
Tags: , , , , , , , , ,

Jeg har nettopp lest TV2-reporter Fredrik Græsvigs reflekterte innlegg “En trist dag i retten – skal slik sendes på TV?” Uavhengig av skyldspørsmålet, er det fint å se at Græsvig – mer enn noen andre – evner å se menneskene bak tiltalen. En tiltale man selvsagt kan mene mye om. Like fullt så er det slik at åpenbart psykotiske og for alt vi vet – ikke samtykkekompetente mennesker – har rett til å få beskyttelse mot å blamere seg. Den retten har norske medier fratatt Moland.

Det er hevet over enhver tvil at det er av vesentlig betydning at vi her hjemme – og verden forøvrig – får vite hva som skjer i Kongo og hva slags rettsprosess disse gutta opplever. Jeg mener allikevel at TV2 og VG i særdeleshet, kunne ha valgt å ikke kringkaste i det omfanget de gjorde. Dagbladet sørger i dag for å overgå de andre medienes dekning av saken, med overskriften “Se hvor syk han er”, illustrert av lite flatterende – for ikke å si svært stigmatiserende bilder av Moland. Nettavisen følger Dagbladet hakk i hæl ved å benytte de samme bildene under dekke av en annen kontekst og tittelen “Latterliggjøring av Dagbladet”.

Veien til helvete kan være belagt med de beste hensikter – men dersom det utelukkende lå gode hensikter bak dekningen (og ikke klikkhoreri) – som at verden må vite for å kunne gripe inn – så hadde vi etter mitt skjønn forstått mer enn nok ved at kameraene var rettet mot dem som til enhver tid prater i retten og som sørger for denne farsen. Det finnes ingen åpenbare grunner som forsvarer at Moland ble fulgt av kameraer – i timevis – for angivelig å dokumentere tilstanden hans – og kongolesiske myndigheters begredelige håndteringen av den.

Jeg fulgte delvis med på VG’s Cover It Live i går formiddag, og stilte tidlig spørsmål ved om det var etisk forsvarlig av dem å sende live – med kameraet kontinuerlig festet på Moland, som fremstod oppløst, vekslende og hallusinert. Jeg påpekte samtidig at Moland i den tilstanden han var/er i – som alle andre norske statsborgere – har krav på beskyttelse også fra mediene. Tross gjentatte forsøk – både i går og i dag – så har ikke spørsmålene mine kommet igjennom. Jeg ser at det har vært nevnt problemer med kapasiteten, men kan allikevel ikke fri meg fra tanken om at dette er en diskusjon VG ikke er villig til å ta med kritiske røster. Jeg håper jeg tar feil.

Jeg registrerer at flere medier er i gang med interne diskusjoner og aktivt tar stilling til hvordan dekningen bør håndteres videre i denne saken. VG og TV2 har i dag – med all tydelighet – vist at det finnes etiske grenser for eksponering og at den er nådd for deres vedkommende. Dagbladet har på sin side bedt om unnskyldning for sin “Umusikalske overskrift” (sitat), men velger å la spørsmålet om bildebruken forbli åpent. Personlig oppfatter jeg bildebruken som det mest graverende på dagens forside. Med deres tilsynelatende oppegående redaktørstab, finner jeg det vanskelig å konkludere med at det er fordi de ikke vet bedre. I trange tider virker det åpenbart at det er salg og klikk som teller – ikke beskyttelse av den det gjelder.

Og nettopp derfor er denne bloggposten – med ett hederlig unntak – lenkefri.

Comments: 10 Comments

Å være en som lar seg skinne på

Posted oktober 19, 2009 by Curly
Categories: Fri tankeflyt
Tags: , , , , , , , , ,

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at det har vært stille fra meg fordi jeg har vært opptatt med det jeg burde være opptatt med – sluttføringen av Den store mobbeboka for voksne. Dessverre er ikke det tilfellet. Sannheten er at ordene har druknet i en overveldende flom av tanker, sorg, uro og bekymringer. I utmattende og sterk kontrast til alt det fantastiske som har skjedd – og som fortsatt skjer.

Jeg har ventet og tenkt – at en morgen eller natt – så våkner jeg med svarene jeg mangler. Da vil tomrommene som har vært årsak til våkenetter og bekymringer igjen fylles. I helgen – en magisk, intens og befriende helg på vakre og sjelfulle Englegaard – fant jeg ro og mange svar.

Lørdag kveld var vi på konsert med Bjørn Eidsvåg i Ansgar Kapell rett utenfor Kristiansand. Et kapell som best kan beskrives som et varmt og vakkert rom fyllt med betydelig mer enn bibelsk symbolikk. Bjørn Eidsvåg hadde på forhånd antydet at han trodde det kom til å bli en vakker opplevelse i dette hellige rommet for stillhet, undring og endring.

Jeg var døsig og mett på deilig mat og god vin da vi ankom kapellet, men bråvåknet under åpningssangen Bakom. “Å tørre og være en som lar seg skinne på” – ordene jeg manglet for uroen jeg har følt de siste ukene. Følelsen av stå foran noe stort og fantastisk som åpenbarer seg og inviterer deg inn, men som det er skummelt å ta i mot, fordi det betyr å gi avkall på det som er trygt – men ikke nødvendigvis godt. Redselen for å mislykkes med det jeg holder på med og frykten for å skuffe alle som tror på-  og heier på meg. Vegringen mot å ta i mot andres godhet, hjelp og omtanke. Redselen for å velge og overgi seg til troen på at livet er godt ment.

I det hellige rommet for stillhet, undring og endring, ble det plutselig tydelig – men også gyldig – at det i blant krever mot å tørre og ha det godt.

Litt senere – under sangen Evig hvile, med et mektig og svært høytidelig akkompagnement – kjente jeg gammel sorg forlate kroppen idet jeg tok inn ordene “Ingenting blir noen gang som før, og før kommer aldri mer igjen”. Etter å ha speidet etter muligheter og håp, virket det plutselig opplagt hva jeg må gjøre og hvor jeg må begynne. Mens tårene trillet, kjente jeg en inderlig lykke og tilfredshet over svaret.

Etter konserten ble vi sittende på et hyggelig utested å drikke, le og fryde oss før vi kjørte tilbake til Englegaard. Under bilturen opplevde jeg noe jeg ikke har opplevd på flere år. Etter en fantastisk kommentar fra baksetet, begynte vi å le alle fire – vi gapskrattet og klarte ikke å slutte. Jeg lo med hele kroppen. Jeg lo så jeg gråt og tårene sprutet.

I det øyeblikket kjente jeg at jeg egentlig aldri har glemt hvem jeg er – jeg har bare latt det sove.

I kritthvit himmelseng på rommet Roligheden, har jeg sovet mange timer sammenhengende. Jeg har ledd, drukket, spist, lyttet, diskutert, grått, betrodd og blitt betrodd. To døgn i forskjellighet, nærhet og fellesskap.

Jeg har åpnet opp og tar i mot. Jeg er en som lar seg skinne på.

Comments: 25 Comments

Slik det skal være

Posted oktober 11, 2009 by Curly
Categories: Fremtidstanker, Fri tankeflyt
Tags:

I blant så opplever jeg å ikke vite i hvilken retning jeg bør gå, for så å oppleve at jeg plutselig beveger meg i en retning allikevel – og at alt faller på plass mens jeg går.

På en fargerik, kald og vakker høstdag – når alt er praktfullt synkronisert men jeg allikevel føler at verden er i mot meg, så oppdager jeg plutselig at verden egentlig konspirerer for meg.

Jeg oppdager at det er nye horisonter i sikte. Solnedgangen har forandret seg, bladene har skiftet farge og luften lukter annerledes.

Der og da bestemmer jeg meg for å la fortid være fortid og fortsetter vandringen mot det jeg vil ha, det jeg begjærer og det jeg fortjener.

På slutten av den perfekte dagen, når alle regler er brutt uten at jeg på forhånd visste resultatet, så hilser solnedgangen varmt og vennlig.

I det øyeblikket vet jeg at det er slik det skal være - at alt kommer nærmere og alt gir mening.

Comments: 7 Comments

Et lite stykke Flerkulturistan

Posted september 29, 2009 by Curly
Categories: Aktuelt alvor
Tags: , , , , , , ,

Som liten krølltopp med hippieforeldre, vokste jeg opp i nokså beskyttede former på Grünerløkka frem til jeg var syv år. Da skilsmissen var et faktum – og min bror, mor og jeg skulle flytte – husker jeg at lekebarnevogna mi ble stjålet, og at irritasjonen var stor blant de voksne i bakgården. Dette tyveriet føyde seg bare inn i rekken av hærverk og andre tyverier, begått den siste tiden. Jeg husker godt at flere av de voksne snakket – med forakt i stemmen – om “disse fremmedarbeiderne” – og at det sikkert var tyrkerne som hadde tatt vogna mi. Året var 1980 og vi flyttet fra kreative Grünerløkka, til småborgerlige Tranby i Lier.

I betongblokka på Tranby, var det ikke bare vår lille skilsmissefamilie med lilla heklelapper på slitte bukseknær, som var annerledes. I blokka bodde det også en pakistansk familie på fem – en familie som har betydd mye for meg og mitt syn på integrasjon – og det privilegiet det er for meg som nordmann å få være flerkulturell.

Familien Zaman bestod den gang av to voksne og tre barn, som alle var født i Norge. Eldstemann Kadafi, og jeg, gikk ni år i samme klasse. Min bror, som er seks år yngre enn meg, var jevngammel med minstemann i familien. Gutta hang sammen som erteris – og kalte hverandre henholdsvis for gulost og brunost når fektingen med lekesverd gikk over i alvor. Den mellomste – en forsiktig skjønnhet – var bestevenninne med lillesøsteren til bestevenninnen min – og alle bodde vi i samme oppgang.

Moren ble etterhvert kommunens morsmållærer og far i huset var ansatt i Oslo sporveier. Barna var med på aktiviteter som oss andre, og foreldrene var alltid tydelig og naturlig tilstede i alle sammenhenger. I mitt stille barnesinn, husker jeg at jeg var misunnelig på ansvarsfølelsen de tre barna hadde for hverandre, og at jeg nok synes at de hadde det vel strengt hjemme – i alle fall strengere enn meg.

Da jeg gikk på barneskolen var moren min mye syk, og jeg husker godt hvordan Fru Zaman kom ned til oss med største selvfølgelighet – og uten å bli bedt om det – stelte moren min som lå rett ut med isjias, ute av stand til å foreta seg noe. Med effektiv hånd vasket hun opp og luftet, før hun klemte moren min og gikk opp igjen til sine.

Jeg husker også hvor stolt fru Zaman var en dag vi kom solbrune og tilfredse hjem fra stranden – og hun kunne konstatere at moren min var mye brunere enn henne. Jeg husker at hun lo og sa hun ikke kunne forstå seg på oss nordmenn som vil ødelegge den fine huden vår i solen slik. Dessuten syntes både Herr og Fru Zaman at moren min burde finne seg en kjekk mann, da kvinner som henne ikke burde leve alene. Alltid ærlige – men aldri fordømmende.

I en lengre periode var Fru Zaman min brors dagmamma, og jeg glemmer ikke hvordan hun med varme og tydelighet, temmet den aktive og viltre gutten. Jeg vet at jeg skrøt på meg å elske alenetiden, men sannheten var at jeg var litt misunnelig på broren min. Dette tror jeg hun på et tidspunkt oppfattet, da jeg husker å bli invitert opp for å bake Chapati og en søt kjeks jeg ikke lenger husker navnet på.

Jeg glemmer heller ikke spenningen som bygget seg opp da de fikk pakker fra Pakistan – eller selv hadde vært der – og jeg fikk se de nydelige armeringene, og de fargerike og florlette stoffene som skulle bli til elegante Sarier.

Det var ikke fritt for at folk i oppgangen (eller besøkende) irriterte seg over den sterke lukten når Zaman skulle ha fest, og det ble laget mat i dagevis på forhånd. Jeg synes lukten var eksotisk og likte å spionere i oppgangen – på alle de festkledde menneskene i nydelige farger og med fantastiske smykker. Jeg husker jeg ventet utålmodig på at de skulle bli ferdig med å spise, slik at ungene kom ned i oppgangen for å leke.

På et tidspunkt på ungdomsskolen ble Kadafi og jeg plukket ut til å ha ekstraundervisning i norsk – fordi vi var flinke – og begge fikk klare oppfordringer om å ta vare på både skrivegaven og skrivegleden. Noe vi begge har klart – også som voksne.

I kveld, i bilen på vei til Politisk Bar på MS Innvik og debatt om Norge snart er Ekstremistan, tenkte jeg på boka til Aslak Nore, som dannet utgangspunktet for debatten – og det faktum at han har støtte i samfunnsforskeren Robert Putnam, som mener at tilliten mellom mennesker – den sosiale kapitalen – går ned i multikulturelle samfunn. Jeg tenkte også at det er en uttalelse som overhodet ikke samsvarer med mine erfaringer – hverken fra Norge eller som reisende i utlandet.

I kveld, utenfor MS Innvik, møtte jeg tilfeldigvis Kadafi – som det dessverre går år i mellom hver gang jeg ser. Etter en hyggelig prat, ble han sittende bak meg sammen med sin kollega. Under debatten – som forventet bar preg av både polarisering, generalisering og stigmatisering – kjente jeg en klump i halsen og en inderlig følelse av stolthet. Plutselig ble det klart for meg at jeg, som følge av å ha vært integrert i familien Zaman gjennom hele oppveksten, befant meg på en debatt om de ulike kulturforskjellene i Norge og at det i seg selv er et lite bevis på at integrasjon må foregå toveis – ikke parallelt – og at det er lønnsomt.

Oppveksten min har alltid båret preg av min mors brennende engasjement for likeverd og rettferdighet, og jeg ser ikke bort i fra at jeg uavhengig av familien Zaman, hadde endt opp “fargeblind” (som barna mine kaller det når man ikke bryr seg om hudfarge, religion eller seksuell legning).

Allikevel er det ikke til å komme fra at oppveksten i en flerkulturell oppgang i en betongblokk på Tranby, har gitt meg store privilegier. Familien Zaman har vært sterkt medvirkende til at barna mine stiller seg uforstående til at man referer til hudfarge eller religion når man omtaler enkeltgrupper med mennesker. Som de sier på sitt barnlige vis – vi er faktisk ganske like inni, bare man gidder å se etter.

Tilføyelse: Når jeg skriver “ganske like inni…” så er det selvsagt en sannhet med store moderasjoner. I denne sammenhengen – og i vår lille familie – så handler det om likeverd – og at alle – de aller fleste av oss – er utstyrt med et rikt følelsesregister og har mye å dele med andre, uavhengig av kjønn, religion og hudfarge.

Comments: 28 Comments

Hvem eier virkeligheten?

Posted september 28, 2009 by Curly
Categories: Fri tankeflyt
Tags: ,

Om noen måneder kan jeg si at jeg har jobbet i psykiatrien halve livet. Jeg startet som en uskyldig, idealistisk og nokså lett påvirkelig 18-åring. To av de første begrepene jeg fikk innprentet var “realitetsorientering” og “korrigering”. Om en pasient var forvirret, dement og/eller psykotisk, så var det viktig å realitetsorientere vedkommende. Her et konstruert eksempel på hvordan realitetsorientering kunne foregå den gangen for 18 år siden:

Pasient: Jeg er så redd, det er fullt av dyr på rommet mitt. De prøver å spise meg. Jeg børster dem vekk, men de forsvinner ikke. Se her?! Hjelp meg, vær så snill…

Pleier: Jaja, jeg har hørt det nå og dette har vi snakket om før. Hvor mange ganger skal jeg si det, det er ikke noen dyr her, nå må du slutte å tulle og stole på meg. Legg deg til å sove nå, så det ikke blir uro på avdelingen her.

De siste årene har jeg gjort meg mange tanker om måten en del pasienter ble møtt på den gangen. Det var viktig å markere at det var vi som hadde nøkkelen som bestemte – og at vi ikke lot oss manipulere. Mer enn én gang, opplevde jeg at det å gi pasienten rett, var et svakhetstegn – og synonymt med at jeg hadde blitt manipulert og var ettergivende. Pasientenes tilfriskning ble ofte målt i forhold til hvor nærme deres virkelighetsoppfatning var kommet “vår”.

Heldigvis opplever jeg at vi har kommet vesentlig lenger når det gjelder kunnskap om relasjonenes betydning – og at det viktigste ikke lenger er å korrigere, men å være trygge og anerkjennende.

Selv om jeg liker å tro at jeg har betydelig innsikt i- og kunnskap om dette, så har jeg nylig fått meg en tankevekker som er med på å sette tidligere erfaringer i ytterligere perspektiv.

Jeg har nylig erfart hva det gjør med overskudd, selvtillit og egenverd, å utkjempe en livsviktig kamp mot noe man opplever som stor urett, for så å bli slått i bakken av at noen i en bestemt posisjon stiller seg uforstående til kampen og mener den skjer på feilaktig grunnlag – og at jeg er den som burde overgi meg. At noe jeg opplever som vondt, uforståelig og urettferdig – for en annen oppleves godt og riktig – og derfor ikke er viktig.

Jeg  tenker ofte på hvor annerledes hele situasjonen kunne ha vært om jeg heller ble møtt med: Når du forteller om det på den måten, så forstår jeg at dette er noe du opplever som svært vanskelig. Dette tar jeg til etterretning, og nå er det viktig at vi bruker god tid på å finne ut hvordan vi kan håndtere dette sammen, slik at saken løser seg på best mulig måte. Vi har jo begge det samme målet med dette… osv.

I stedet sitter jeg  igjen med en følelse av at jeg overdriver og har latt meg lure til å tro på noe. Det sår tvil i meg i forhold til helt fundamentale spørsmål som – er jeg et godt og reflektert menneske?

Til alt overmål er jeg slem når jeg beskriver min opplevelse av virkeligheten –  som kanskje ikke eksisterer engang.

Det får meg til å lure – hvem eier egentlig virkeligheten?

Comments: 25 Comments

Lang vei å gå

Posted september 26, 2009 by Curly
Categories: Aktuelt alvor
Tags: , , ,

Jeg har nettopp lest Hege Ulsteins kommentar “Kvinner som hater kvinner”, og jeg gir henne på flekken rett i en viktig ting – at Nabintu Herland og Anna Ankas eksistens gir oss en viktig påminnelse om hvor kort vi har kommet – i flere henseende, påstår jeg.

Jeg bekjenner meg hverken til det Nabintu Herland står for, eller måten Anna Anka velger å leve livet sitt på. Men, jeg forbanner dem ikke og latterliggjør ikke deres eksistens av den grunn. Faktisk så kjenner jeg at jeg i stadig større grad blir provosert over måten – ikke bare vi kvinner – men hele medieverden forholder oss til det faktum at også disse kvinnene krever sin plass.

Er det virkelig slik at det Ulstein omtaler som barbiedukkeutseende, oversminkede ansikt og platinablondt hår, er synonymt med dumhet – bare fordi de ikke er enig med oss (eliten, må vite) og derfor er som fritt vilt å regne, når det gjelder å harselere med, rakke ned på, latterliggjøre og nærmest sjikanere?

Hvorfor tillater vi dette, mens mange av oss samtidig forsvarer Erna Solberg (og oss selv?), når Ringdal langer ut og mener at vekt er et tegn på nonverbal kommunikasjon og at overvekt formidler inntrykk av manglende kontroll, dårlig helse og lav utdanning?

Jeg liker å tenke at vi skal fortsette å jobbe for å fremme like rettigheter og muligheter for alle – men at det ikke er en menneskeplikt å benytte seg av dem. At Anka, som er oppvokst i en sivilisert del av verden, velger – hun har faktisk foretatt et aktivt og kvalifisert valg ut i fra sine forutsetninger – å dedikere livet til å please sin mann og forakter menn som skifter bleier, klarer jeg ikke å la meg provosere over. Forskjelligheter skaper mangfold, tross alt.

I øyeblikket er jeg mest provosert over at barna mine vokser opp i en verden hvor det er legitimt å rakke ned på og latterliggjøre utseende og valgene til mennesker man er dypt uenig med. Det legger standarden for debatten og viser at, ja – vi har en lang vei å gå.


Comments: 7 Comments

« Previous Entries
Neste Side »