A Curly life

Som liten krølltopp med hippieforeldre, vokste jeg opp i nokså beskyttede former på Grünerløkka frem til jeg var syv år. Da skilsmissen var et faktum – og min bror, mor og jeg skulle flytte – husker jeg at lekebarnevogna mi ble stjålet, og at irritasjonen var stor blant de voksne i bakgården. Dette tyveriet føyde seg bare inn i rekken av hærverk og andre tyverier, begått den siste tiden. Jeg husker godt at flere av de voksne snakket – med forakt i stemmen – om “disse fremmedarbeiderne” – og at det sikkert var tyrkerne som hadde tatt vogna mi. Året var 1980 og vi flyttet fra kreative Grünerløkka, til småborgerlige Tranby i Lier.

I betongblokka på Tranby, var det ikke bare vår lille skilsmissefamilie med lilla heklelapper på slitte bukseknær, som var annerledes. I blokka bodde det også en pakistansk familie på fem – en familie som har betydd mye for meg og mitt syn på integrasjon – og det privilegiet det er for meg som nordmann å få være flerkulturell.

Familien Zaman bestod den gang av to voksne og tre barn, som alle var født i Norge. Eldstemann Kadafi, og jeg, gikk ni år i samme klasse. Min bror, som er seks år yngre enn meg, var jevngammel med minstemann i familien. Gutta hang sammen som erteris – og kalte hverandre henholdsvis for gulost og brunost når fektingen med lekesverd gikk over i alvor. Den mellomste – en forsiktig skjønnhet – var bestevenninne med lillesøsteren til bestevenninnen min – og alle bodde vi i samme oppgang.

Moren ble etterhvert kommunens morsmållærer og far i huset var ansatt i Oslo sporveier. Barna var med på aktiviteter som oss andre, og foreldrene var alltid tydelig og naturlig tilstede i alle sammenhenger. I mitt stille barnesinn, husker jeg at jeg var misunnelig på ansvarsfølelsen de tre barna hadde for hverandre, og at jeg nok synes at de hadde det vel strengt hjemme – i alle fall strengere enn meg.

Da jeg gikk på barneskolen var moren min mye syk, og jeg husker godt hvordan Fru Zaman kom ned til oss med største selvfølgelighet – og uten å bli bedt om det – stelte moren min som lå rett ut med isjias, ute av stand til å foreta seg noe. Med effektiv hånd vasket hun opp og luftet, før hun klemte moren min og gikk opp igjen til sine.

Jeg husker også hvor stolt fru Zaman var en dag vi kom solbrune og tilfredse hjem fra stranden – og hun kunne konstatere at moren min var mye brunere enn henne. Jeg husker at hun lo og sa hun ikke kunne forstå seg på oss nordmenn som vil ødelegge den fine huden vår i solen slik. Dessuten syntes både Herr og Fru Zaman at moren min burde finne seg en kjekk mann, da kvinner som henne ikke burde leve alene. Alltid ærlige – men aldri fordømmende.

I en lengre periode var Fru Zaman min brors dagmamma, og jeg glemmer ikke hvordan hun med varme og tydelighet, temmet den aktive og viltre gutten. Jeg vet at jeg skrøt på meg å elske alenetiden, men sannheten var at jeg var litt misunnelig på broren min. Dette tror jeg hun på et tidspunkt oppfattet, da jeg husker å bli invitert opp for å bake Chapati og en søt kjeks jeg ikke lenger husker navnet på.

Jeg glemmer heller ikke spenningen som bygget seg opp da de fikk pakker fra Pakistan – eller selv hadde vært der – og jeg fikk se de nydelige armeringene, og de fargerike og florlette stoffene som skulle bli til elegante Sarier.

Det var ikke fritt for at folk i oppgangen (eller besøkende) irriterte seg over den sterke lukten når Zaman skulle ha fest, og det ble laget mat i dagevis på forhånd. Jeg synes lukten var eksotisk og likte å spionere i oppgangen – på alle de festkledde menneskene i nydelige farger og med fantastiske smykker. Jeg husker jeg ventet utålmodig på at de skulle bli ferdig med å spise, slik at ungene kom ned i oppgangen for å leke.

På et tidspunkt på ungdomsskolen ble Kadafi og jeg plukket ut til å ha ekstraundervisning i norsk – fordi vi var flinke – og begge fikk klare oppfordringer om å ta vare på både skrivegaven og skrivegleden. Noe vi begge har klart – også som voksne.

I kveld, i bilen på vei til Politisk Bar på MS Innvik og debatt om Norge snart er Ekstremistan, tenkte jeg på boka til Aslak Nore, som dannet utgangspunktet for debatten – og det faktum at han har støtte i samfunnsforskeren Robert Putnam, som mener at tilliten mellom mennesker – den sosiale kapitalen – går ned i multikulturelle samfunn. Jeg tenkte også at det er en uttalelse som overhodet ikke samsvarer med mine erfaringer – hverken fra Norge eller som reisende i utlandet.

I kveld, utenfor MS Innvik, møtte jeg tilfeldigvis Kadafi – som det dessverre går år i mellom hver gang jeg ser. Etter en hyggelig prat, ble han sittende bak meg sammen med sin kollega. Under debatten – som forventet bar preg av både polarisering, generalisering og stigmatisering – kjente jeg en klump i halsen og en inderlig følelse av stolthet. Plutselig ble det klart for meg at jeg, som følge av å ha vært integrert i familien Zaman gjennom hele oppveksten, befant meg på en debatt om de ulike kulturforskjellene i Norge og at det i seg selv er et lite bevis på at integrasjon må foregå toveis – ikke parallelt – og at det er lønnsomt.

Oppveksten min har alltid båret preg av min mors brennende engasjement for likeverd og rettferdighet, og jeg ser ikke bort i fra at jeg uavhengig av familien Zaman, hadde endt opp “fargeblind” (som barna mine kaller det når man ikke bryr seg om hudfarge, religion eller seksuell legning).

Allikevel er det ikke til å komme fra at oppveksten i en flerkulturell oppgang i en betongblokk på Tranby, har gitt meg store privilegier. Familien Zaman har vært sterkt medvirkende til at barna mine stiller seg uforstående til at man referer til hudfarge eller religion når man omtaler enkeltgrupper med mennesker. Som de sier på sitt barnlige vis – vi er faktisk ganske like inni, bare man gidder å se etter.

Tilføyelse: Når jeg skriver “ganske like inni…” så er det selvsagt en sannhet med store moderasjoner. I denne sammenhengen – og i vår lille familie – så handler det om likeverd – og at alle – de aller fleste av oss – er utstyrt med et rikt følelsesregister og har mye å dele med andre, uavhengig av kjønn, religion og hudfarge.