Det er en underlig, spennende og krevende tid. I dag har det blitt sendt ut pressemeldinger om boken, jeg har blitt intervjuet og har lest korrektur på et par andre intervjuer. Alt med sommerfugler og spenning i kroppen, mens små drypp med tilbakemeldinger på boken, har begynt å fylle mailboksen. Allerede i går var Virrvarr klar med sin fine omtale av boken, noe som satte i gang mange tanker, både om prosessen – men også om bokens betydning og oppbygging.
Virrvarr er inn på noe vesentlig i sin omtale av boken – dette er en spesiell bok på mange måter. Ikke bare har jeg brukt sosiale medier og dens dialogbaserte kommunikasjon til å lage den, men jeg har ervervet meg en dypere innsikt, bredere kunnskap og mange nye relasjoner underveis i prosessen. Samtidig har måten boken har blitt laget på, vekket stor oppmerksomhet i mange ulike medier, og den har i sannhet både tjent sin misjon og eksistert – dog ikke i håndfast materiale – i flere måneder før den slippes i butikkene.
Det å skrive en bok i kontinuerlig dialog med lesere og bidragsytere, gjør at mange allerede har et sterkt eierforhold til boken og sikkert også svært ulike forventninger til hva den inneholder. Mange har sagt eller skrevet til meg, at det å kunne få fortelle sin historie på denne måten, har utgjort en enorm forskjell sett i forhold til det å godta mobbingen som en del av livet og historien sin. Slike uttalelser har påvirket meg sterkt i skriveprosessen. Jeg hadde – og har fortsatt – en sterk agenda med boken. Boken skal ta tilbake individfokuset og vi skal bli vårt eget ansvar betydelig mer bevisst når det gjelder å forebygge og bekjempe mobbing. Med ny kunnskap og innsikt – i kombinasjon med den sterke stemmen jeg har vært heldig å få bruke i ulike medier – endret skriveprosessen seg underveis.
Boken gikk fra i utgangspunktet å være en ropert, til å bli et høreapparat.
Jeg startet innledningsvis med å utdype betydelig mer enn det jeg endte opp med å gjøre til slutt. Underveis oppdaget jeg nemlig at det som ble både faglig og mer forskningsmessig forankret, forstyrret det sterke og personlige uttrykket i historiene.
Det viktigste med denne boken har hele tiden vært å slippe til stemmer vi vanligvis ikke hører. Min stemme høres nå til stadighet både her og der, og er derfor tonet noe ned i boken. For første gang (meg bekjent) er den mobbeutsatte i fokus uten synsing, analyser, spørsmålstegn og objektive konklusjoner. Jeg har ønsket å behandle disse stemmene med respekt og varme, og har derfor også valgt å ta med tekster som ikke er av høylitterær kvalitet (selv om de er betydelig bearbeidet språkmessig sett). Dette fordi historiene i sin kompleksitet eller enkelhet, forteller oss noe vi trenger å vite mer om. Jeg stoler på at du som leser boken, underveis, vil se poenget med en slik prioritering.
Det fine er at jeg sitter med nok materiale til en bok til. Dersom debatten og dialogen fortsetter i kjølevannet av “Fordi jeg fortjener det?”, tenker jeg i bok nummer to å utdype, undersøke og kan hende driste meg til noe mer synsing. Jeg er allerede i dialog med en journalist og et par fagpersoner om en slik oppfølger, og ser frem til å ta fatt på dette arbeidet – om den tid kommer.
Mitt ønske er at du som kommer til å lese boken, åpner den med en innstilling om fordomsfritt å lytte og være åpen i ditt møte med menneskene som har bidratt til å lage den.
Avslutningsvis vil jeg beklage at bokens vakre bilder, dessverre ikke ytes rettferdighet i boken, grunnet feil hos trykkeriet. Dette rettes opp til neste opplag, for ja,vi er optimister og tror at mer enn 1500 mennesker vil og bør lese “Fordi jeg fortjener det?”.
God fornøyelse.
(Uttrykket “fra ropert til høreapparat, er lånt i ærbødighet fra et av Marius Eriksen i Sermo Consultings mange foredrag om sosiale medier og web 2.0)
Siste kommentarer