Piken på stranden

Posted juli 4, 2009 by Curly
Categories: Fri tankeflyt
Tags: , , ,

I dag har jeg hatt nok en fantastisk dag på stranden. Med deilig musikk på øret og en god bok i hånden, ble jeg som ofte ellers, liggende å observere livet rundt meg. Bak solbrillene og med musikken på max volum, ikke bare virker jeg utilgjengelig – jeg ér det.

I dag ble jeg liggende å se på et av de vakreste parene jeg noensinne har sett. Paret var av sydeuropeisk opprinnelse og vekket helt sikkert oppsikt blant andre enn meg. De var i sannhet velskapte på alle måter og i høyeste grad kompatible. Dessuten var de fullstendig oppslukt av hverandre. De kysset, befølte, flørtet og fniste. I mitt stille sinn kjente jeg et snev av misunnelse og deilige sommerminner strømmet på. Da det hadde gått en lang stund oppdaget jeg at de hadde med seg et barn som viste seg å være mannens datter.

Midt i en heftig stund avbrøt barnet, og la seg impulsivt oppå sin far for å kose. Kvinnen la seg tilbake på ryggen og lukket øynene. Noe hun konsekvent gjorde de neste tre timene, så fort barnet var i nærheten.

Jeg så barnet plukke steiner og skjell, som hun forsøkte å imponere kvinnen med. Kvinnen på sin side, svarte ikke med annet enn å gløtte på et øye. Jenta slo hjul og viste frem sine drillkunstner. Pappaen smurte inn kjæresten sin med solkrem og la seg oppå henne og kysset henne. Jenta gikk for å bade. Pappa og kjæresten tulla og befølte hverandre. Jenta kom opp igjen fra sjøen. Kvinnen lukket øynene. Jenta gikk for å kjøpe is. Pappa og kjæresten kysset og befølte hverandre – og enset ikke jenta som stod med smeltende is i posen.

På dette tidspunktet fikk jeg en telefon fra min yngste datter og skrudde følgelig av musikken. Da jeg var ferdig og skulle legge meg til rette igjen, smilte den vesle jenta – som tydeligvis hadde smuglyttet – til meg og sa “se her”, før hun viste meg hvordan man skal slå hjul på ordentlig. Jeg smilte tilbake og sa det var noe av det fineste jeg hadde sett og at hun burde bli turner. Hun snudde seg mot pappaen og sa til kvinnen “den dama der ligner ganske mye på deg, men er bare litt større og blidere”. Deretter løp hun ut i sjøen og jeg falt tilbake i min Zen-tilstand.

Jeg kjente meg etterhvert nokså provosert over parets oppførsel. Jeg har også vokst opp med skilte foreldre som hver på sitt vis, senere har vært forelsket i andre. Jeg husker så altfor godt hvordan det var å gå fra å være universets sentrum, til å føle at jeg måtte gjøre de utroligste ting for å få oppmerksomhet. Sårheten og usikkerheten det skapte der og da – men også redselen for at det skulle skje igjen, når et forhold var slutt.

Tankene vandret etterhvert til mine egne barn – som også har skilte foreldre – og til valgene jeg gjorde da jeg introduserte min første (og eneste) kjæreste, etter å ha vært singel i 3 år. Han fikk tidlig klar beskjed om at han aldri ville kunne bli nummer 1 i mitt liv. Videre fikk han beskjed om at hvis han og prinsessene mot all formodning ikke kom til å gå overens etter at vi flyttet sammen, så ville han måtte flytte. Dessuten gjorde jeg det klinkende klart, at jo – vi skal vise at vi er glade i hverandre, men at fysisk kontakt med seksuelle undertoner – med barna tilstede –  ikke ville komme på tale.

Det skal ikke underslåes at mine bastante holdninger til dette, har satt oss på en og annen prøve, men like fullt føles det på sett og vis riktig også i dag. Med barn som bor hos meg kun annenhver uke, skal det aldri være tvil om hvem og hva som er viktigst når de er hos meg. Forelskelse er i sannhet en herlig, vinduderlig, befriende – men også en særdeles navlebeskuende og egoistisk tilstand. Det er lett å bli oppslukt og glemme alt rundt seg… Men, akk så godt når det skjer.

Tilbake på stranden i dag, da jeg pakket sammen for å reise hjem, kom den nydelige jenta bort til meg igjen og spurte om jeg hadde badet i dag. Akkurat da slo det meg at hun faktisk er det eneste mennesket – foruten butikkpersonale – jeg har snakket med på 5 dager, og jeg svarte som sant var, at jeg ikke hadde badet og hun lurte på hvorfor. Jeg svarte at jeg rett og slett ikke hadde lyst og at jeg faktisk er litt redd for brennmaneter. Jenta lo godt og sa at hun frøys, noe jeg forøvrig både så og hørte, da det som var igjen av tenner i munnen hennes, klapret. Så spurte hun om jeg kom tilbake i morgen, og jeg svarte at det kom jeg nok til å gjøre, om været ble bra.

Da spurte hun meg, med et skjelmsk smil, om jeg kunne tenke meg å bade sammen med henne, og nikket bort mot pappaen og kjæresten som igjen lå oppå hverandre. Noe jeg kunne bekrefte at jeg hadde lyst til. Deretter sa hun – jeg skulle ønske du var kjæresten til pappaen min, jeg. Du både prater og bader med barn, du…

I morgen har jeg – om været tillater det – en stranddate med en skjønn liten jente (som jeg kjenner meg så altfor godt igjen i).

Comments: 18 Comments

Di jævla feite merr!

Posted juli 2, 2009 by Curly
Categories: Aktuelt alvor, Mobbing, Om å være pårørende
Tags: , , , ,

Jeg hadde kjørt feil i en kort enveiskjørt gate, jeg innrømmer det. I det jeg oppdaget det, svingte en svær SUV av en taxi inn foran meg. Han stilte seg – som seg hør og bør – midt i veien. Han hadde trafikkreglene på sin side, og dessuten eide han jo asfalten, må vite. Jeg gjorde tegn til ham i håp om at han kunne slippe meg forbi allikevel og tenkte at det ville være enklest for alle. Han ble sittende og riste på hodet og gjorde tegn til at jeg måtte rygge. Det er ikke alltid kroppsspråk sier mer enn ord, men jeg forsøkte å gjøre tegn, som for å vise ham at det var trangt og vanskelig. Han begynte å kjøre mot meg og jeg måtte følgelig rygge etter beste evne.

I det han presset seg forbi meg, rullet han ned vinduet. Jeg gjorde det samme og fortet meg å si: Beklager, jeg vet jeg har driti meg ut, men det er lov å være litt behjelpelig allikevel. Og gjorde meg samtidig så liten jeg kunne i den hvite sommerkjolen, i den varme Audien. Vedkommende taxisjåfør responderte med å rope nedlatende og hytte med neven: Drite seg ut, ja – di jævla forbanna feite merr!!!

Og hva gjorde jeg? I det han hadde passert, sprutet tårene og jeg kjørte feil i neste kryss. Deretter tvitret jeg av alle ting – og fikk umiddelbar respons. Deretter stoppet jeg bilen og gråt litt til.

Men hvorfor? Jeg befant meg ikke i fysisk fare og jeg hadde faktisk driti meg ut. Allikevel ble jeg rystet inn til margen over denne lille insidenten.

Plutselig var jeg satt tilbake i barndommen, hvor jeg ofte fikk høre hvor stygg og klønete jeg var. En serie av episoder raste over meg. Alt fra en sinna far som i fylla kjeftet og smalt over alle de udugelige menneskene han hadde rundt seg som var skyld i hans problemer – og som ofte påpekte hva jeg spiste. Min narkomane bror som mer enn en gang presset meg til å låne ham penger eller få meg til å gjøre andre ting jeg ikke ønsket å gjøre. Og som i pressede situasjoner – og i sterke ordelag –  mente at min vellykkethet var skjedd på bekostning av hans. Truende pasienter som i sin fortvilelse leter etter utløp og roper utover avdelingen at jeg er en feit fitte som skal brenne i helvete til evig tid.

Og midt i det hele har jeg en datter som blir mobbet på grunn av kroppen sin mens jeg skriver Den store mobbeboka for voksne.

Deretter tenkte jeg på alle timene jeg bruker daglig – på å lese igjennom og sette sammen historiene til mennesker som har opplevd å få grensene sine overtrådt. Fine og kloke mennesker som har opplevd sjikane og det å aldri kunne nå opp som følge av utseende eller andre annerledesheter – som omgivelsene har påberopt dem.

Deretter ble jeg sint – adrenalinsint. På vei hjem til skrivestua, tenkte jeg at dette finner jeg meg faen ikke i! Jeg har jobbet med meg selv i årevis for å kunne sette grenser – for å slutte og være bare flinke, snille og ettergivende, Kristin. Og så skal en taxisjåfør bringe meg fullstendig ut av fatning?

Jeg trampet inn og ringte taxisentralen. Jeg hadde ikke nummeret på taxien, men en god beskrivelse av både utseende, bil og tidspunkt. Jeg er nemlig ikke @Vrangest for ingenting, spøkte jeg med på Twitter rett etterpå.

Sannheten er at – ja,  jeg er en frodig dame og ja, jeg hadde kjørt feil. My bad. Men jeg er ikke lenger maktesløs og behandles ikke lenger som en dritt uten at det får konskevenser.

Comments: 37 Comments

Jeg har ikke alt, men mangler ingenting

Posted juni 27, 2009 by Curly
Categories: Fri tankeflyt
Tags: , , , , , ,

Jeg kjenner at jeg er bakpå når det gjelder å svare på kommentarer, eposter og meldinger. Jeg vet med sikkerhet at enkelte tror det er fordi jeg er oppslukt av bokprosjektet og alt som skjer rundt meg. Og noen synes helt sikkert også at jeg virker å nyte det i overkant mye. Smålighet blir lett synlig når andre lykkes, det erfarer jeg også nå.

Allikevel så tillater jeg meg å være både opprømt og stolt – og innimellom også oppslukt. Jeg er overveldet og forundret, men også fortvilet over at jeg ikke alltid har overskudd til å følge det opp, slik det hadde fortjent. Det er nemlig ikke grenser for positiv respons og vennlighet rundt meg. Jeg må stadig klype meg i armen, for å sjekke at det jeg opplever nå virkelig skjer. Heldigvis har jeg mange gode mennesker rundt meg, som både gleder seg- og gjennom ærlige tilbakemeldinger, hjelper meg å balansere. Det skal ikke legges skjul på at jeg den siste tiden har vært nødt til å ta ett og annet oppgjør med “tids- og energityveriene” rundt meg – noe som har vært vanskelig – men nødvendig.

Midt i gleden over alt det fine som skjer, er det også et faktum at jeg på kort tid, har hatt to alvorlige sykdomsepisoder og at jeg av den grunn er pålagt å leve rolig en periode. Som legen sier – rolig, men mest mulig normalt. Et paradoks for meg som elsker fart og spenning! Så for å gjøre noe positivt ut av en situasjon jeg på ingen måter ønsker meg rent helsemessig, benytter jeg tiden til å skrive og knytte viktige kontakter for fremtiden. Det er vesentlig for meg ikke bare å bli liggende på sofaen og sture over medisiner som ikke virker slik de burde, og at jeg ikke kan være så fysisk aktiv som jeg liker å være. I disse dager tar jeg derfor sats – fra sofaen, hagen eller stranden – og skaper meg et meningsfullt innhold i dagene som allikevel raser avgårde.

Jeg er rørt over all omtanken jeg møter. Omtrent daglig får jeg meldinger hvor folk som bryr seg om meg, ber meg huske på at jeg må ta vare på meg selv midt i alt som skjer. At jeg må roe ned og lytte til kroppens signaler. Det er viktige påminnelser for en krølltopp som de siste 10 årene har kjørt på som om hun hadde fanden i hælene. Noe jeg på sett og vis også har hatt. Jeg har nemlig hatt meg selv i hælene. Jeg har, gjennom å jobbe altfor mye, sosialisere mye eller isolere meg, forsøkt å skyve unna og rømme fra ubehag og alvor som i altfor stor grad har preget livet mitt. På et tidspunkt orket jeg ikke løpe mer.

De siste årene har jeg derfor brukt mye tid på å ta tilbake kontrollen over hvor mye alvor og ubehag jeg skal slippe til i livet mitt. Omsider har jeg lykkes. Sannheten er at jeg aldri har tatt livet mer med ro eller har levd bedre enn jeg gjør i øyeblikket. Det har åpnet seg reserver fylt med kreativitet, innsikt, mot og en tro på meg selv som jeg ikke tidligere har hatt tilgang til.

For første gang i mitt 35-årige liv, kan jeg med hånden på hjertet fastslå at – jeg ikke har alt, men jeg mangler heller ingenting. Selv om mye kunne ha vært annerledes…

Comments: 19 Comments

Takk for at jeg får hvile, mamma

Posted juni 23, 2009 by Curly
Categories: Aktuelt alvor, Familien Krøll

Barna er på en lang og etterlengtet ferie med sin far. Her hos meg har også freden senket seg. Skjønt, både kattene og jeg savner prinsessene. Førstnevnte tråler rommene deres og mjauer – som om om de roper på dem – før de legger seg i hver sin jenteseng. Noe jeg forøvrig også gjør innimellom. Det er godt bare å ligge der og kikke seg rundt. Det gir fred i sjela å kjenne at de er nær meg selv om de er langt borte.

Vi har hatt en krevende, men viktig vår sammen. Barna har vært omgitt av sykdom og dødsfall i nær familie og har ikke vært upåvirket av det som har skjedd rundt seg. Det kunne jo ha vært et poeng, ikke sant – å skjerme barna slik at de hadde forblitt upåvirket av det som skjer rundt seg. I en travel hverdag hadde det i sannhet vært både energi- og tidsbesparende om vi hadde valgt å skjerme dem. Med delt samvær, kunne vi med letthet ha sjonglert med når barna skulle være hvor, og på den måten ha minsket belastningene og skyndet oss igjennom sorg og bekymring.

Det skal ikke underslåes at det var med tungt hjerte jeg gav slipp på barna for at de skulle få være tilstede og delaktige i noe av det vondeste livet har å by på. Det fristet å si at de skulle bli værende hos meg og heller avledes med fotballkamper og hyggeturer. Men, vi valgte det annerledes. Et nærmest umenneskelig, men like fullt riktig valg. I en telefonsamtale konkluderte vi med at – sammen eier vi tiden som skal til for å gå igjennom livets gang sammen med barna – inkludert den delen som er vond og brutal.

For noen måneder siden bekymret jeg meg for eldsteprinsessa, som sjelden er med noen hjem eller har med seg noen hjem etter skolen. Da jeg tok opp dette med henne – for å utforske om noe var galt – fikk jeg et tankevekkende svar:

Ærlig talt, mamma. Jeg er sammen med venner hele dagen på skolen. Jeg er sammen med andre barn på teaterskolen, håndballen og dansingen. Du av alle i hele verden, som elsker å være alene, må da vel skjønne at jeg vil være litt alene også – uten mas? Du trenger ikke å bekymre deg, jeg har venner men jeg orker bare ikke å være sammen med dem hele tiden.

For noen uker siden, da vårens turbulens omsider var i ferd med å dempe seg, stod jeg vanen tro på kjøkkenet en ettermiddag og skyndet meg å lage middag før barnas fotballtrening. Minsteprinsessa satt mistenkelig stille ved spisebordet og gjorde lekser. Da jeg kikket inn til henne, så jeg en trist jente som satt slukøret og svor over norskbøkene. I det jeg påpekte at hun måtte forte seg å gjøre leksene – så hun fikk spist før trening – oppdaget jeg at de ellers så gnistrende øynene var matte. Plutselig fór en tanke gjennom hodet mitt om at – nå er det nok! Jeg vil ikke mer! Dette er galskap! Hvorfor i all verden må hun på fotballtrening i dag? Hvorfor kan hun ikke gjøre lekser etter å ha hvilt litt i stedet?

Jeg bråsnudde, gikk inn til henne  og sa at jeg trodde hun egentlig trengte å slippe trening i dag. Hvorpå hun straks svarte: Kan jeg virkelig det, mamma?

Etter middagen forsvant begge jentene opp på rommene sine, hvor de lekte, sang og spilte på pcene sine. Da det begynte å nærme seg leggetid, kom den minste smilende ned til meg å sa:

Takk for at du lot meg få være hjemme å hvile i kveld, mamma…

Det er mange grunner til at man tidvis kan føle seg som en dårlig mor, men denne kommentaren sier mer enn noe annet om hva jeg var i  ferd med å bli. Ei batteridreven høne under sterk påvirkning av aviser, helsesøstre, lærere og legers stadige påpekninger om at dagens barn er så skrekkelig inaktive, og  at vi virkelig må passe oss for alle helsefarene forbundet med dette. Barn må trene, være sosiale og for ikke å glemme – de må være kule og som alle andre barn. Får man til alt dette, helst hele tiden, da er man en god mor, da.

Høstens mantra, som for alvor starter på vår 14 dagers ferie i Hellas senere i sommer, er stjålet fra boken Slow av Carl Honoré: Let’s speed up The Slow Revolution…

Comments: 31 Comments

Kvantitet vs kvalitet?

Posted juni 22, 2009 by Curly
Categories: Sosiale- og digitale medier
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg registrer at debatten om rosabloggerne vs gamlisbloggerne – som jeg selv representerer – raser både i bloggen til Ida Wullf og på Twitter. Enkelte mener sågar at det er en ikke-debatt, og jeg tilbøyelig til å være enig i det sistnevnte.

I helgen har jeg vært heldig å få være en av flere VIB-bloggere (very important bloggers) på Bloggcamp i Kristiansand, sammen med blant annet Ida Wullf og Toroborgen (anbefaler videobloggen hans). Begge er profilerte rosabloggere – Ida på blogg.no og Toro på iPublish. Når sant skal sies, så var rosabloggerne i overdrevent flertall på campen – noe de også er i bloggsfæren.

Som Rafiq Charania, blogg.no-gründer, sa det i sitt foredrag om Bloggåret 08 – det har vært en sinnsyk vekst hos oss siden 2008 og Ida Wullf og Torobloggen har sinnsykt mange treff pr dag. De flinke og gode bloggerne får mange treff, mener Rafiq. Og sannelig så tror jeg han har rett i det – vel og merke innenfor det segmentet rosabloggerne representerer. Dette er kopiert fra Ida Wullfs blogginnlegg “kanskje på tide å lære noe av rosabloggerne?“, hvor hun definerer sin egen blogg på følgende måte (og med et hint av selvironi?):

“Jeg er visst en rosablogger. Fjortisblogg med mye, men samtidig lite innhold, egobilder tatt med selvutløser og sminketips når agurktiden virkelig trår til”

I samme innlegg skriver Ida innsiktsfullt:

Det er flott at den eldre bloggenerasjonen er smartinger og kan en hel del, men de gjør dumt i å undervurdere rosabloggerne. Tenk nytt og lær av oss i stedet for å le dere skakk i hjel av heliumstemmene, mascaraklumpene og tyggisboblene. Vi bidrar kanskje ikke mest til verdensfred, hjernetrimming eller andre viktige ting, men å lykkes med blogging i form av inntekter og lesertall, det er det vi som kan

Det er klart, den dagen jeg ønsker å blogge om sminke og legge ut mange bilder av meg selv, så skal jeg søke råd og kanskje til og med opprette en blogg på blogg.no. Men inntil videre er jeg altså en av disse gamlisbloggerne som blogger av ren skriveglede i kombinasjon med en – kall det gjerne – politisk agenda. Jeg skal innrømme at det er smigrende å være på topp 100-lista til WordPress og jeg liker antallet followers på på Twitter. Allikevel, det er et faktum at det å være størst, ikke nødvendigvis er synonymt med å være viktigst – og hva som er viktig, forblir som kjent subjektivt.

For meg personlig – som har sagt nei til flere annonsetilbud på bloggene mine – er det ikke viktig hvor mange som leser det jeg skriver, men at de jeg ønsker å nå, leser det.

I så måte har Ida Wullf og jeg noe viktig til felles (selv om hun leses av betydelig flere enn meg). Innenfor hver vårt segment, lykkes vi begge med å sette ulike agendaer. Vi lykkes med å tiltrekke oss – og omgi oss med mennesker som driver oss i den retningen vi ønsker. Det krever innsats og engasjement og det fortjener vi begge kred for.

Ida går på glamfester og kommer i Se og Hør og VG. La oss være ærlige, hvor mange av oss hadde ikke som 18-åringer grepet den muligheten? Jeg vet at jeg hadde gjort det – og at jeg hadde digget det.

Men, nå som 35 år gammel tobarnsmor, snakker jeg med medlemmer i regjeringsoppnevnte utvalg og rådgivere på kunnskapsministerens kontor – takket være bloggingen min.

Mens Ida poserer og passer på at VG-fotograften ikke knipser henne fra venstre side, snakker jeg med Carl Honoré og blir invitert til å bidra i den videre lanseringen av SlowPlanet i Norge.

Misunnelig, jeg? Vel, jeg hadde ikke hatt noe i mot at VG skrev en sak fra Bloggcamp om Den store mobbeboka for voksne, som skrives gjennom sosiale medier. Det hadde vært bra PR for boken og ikke minst for bekjempelsen av mobbing som fenomen. Men, som Geir Holen/@GeirH så treffende sa det i en tvitring: Se og Hør konkurrerer ikke akkurat med Morgenbladet… Og nettopp derfor er dette etter min mening en ikke-diskusjon.

Comments: 29 Comments

Gårsdagens konsert og dagens program

Posted juni 20, 2009 by Curly
Categories: Sosiale- og digitale medier
Tags: , , , , , , ,

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg følte meg en smule lost in space i går ettermiddag. Å være alene uten kjente i en storby som Kristiandsand – det kan i sannhet oppleves som skummelt for ei tuppe fra Asker. Heldigvis hadde jeg utvekslet telefonnummer med Martin Bekkelund, som hadde holdt av plass til meg ved “gamlehjembordet” (no pun intended, Martin). Senere på kvelden bidro gutta i Colt PR til at kvelden forble hyggelig. Dessuten ble jeg sjarmert i senk av skjønne Toroborgen.

Etter en liten velkomsttale – keynote heter det visst – av Thomas Moen, var det duket for en av de fineste og mest uventede konsertopplevelsene jeg har hatt på lenge. Grunnet utsikter til regn på det opprinnelige konsertstedet i Ravnadalen, hadde Marte Wulff med venner bedt om å få ha konserten sin på Kick (insted) hvor Bloggcamp skulle ha sin fest.

Og konsert ble det! Jeg tror knapt jeg var uten gåsehud i den halvannen timen konserten varte. Jeg ble rett og slett musikalsk forført og fatter ikke hvordan jeg kan ha gått glipp av henne, jeg som vanligvis er oppdatert på god musikk. Konserten i stikkordform: Sår, flørtende, melankolsk og vakker! Dessuten var det rørende å se den fantastisk sterke kjærligheten i blikkene som ble utvekslet mellom Marte og kjæresten hennes, Nicolai Funch, som spilte gitar. Erik Faber slang også innom – like fin på alle måter – som før.

I skrivende stund ligger jeg i sengen og hører på Lady – en av kveldens høydepunkt!

Snart på tide å ta fatt på dagens maratonprogram som VIB (OMG). Været er nydelig og jeg gleder meg til å høre Carl Honore snakke om In praise of slow (se den på TED) før havrafting og mye annet fint.

Comments: 2 Comments

På plass i Kristiansand

Posted juni 19, 2009 by Curly
Categories: Sosiale- og digitale medier
Tags: , , , , ,

Etter å ha blitt hentet på flyplassen av Thomas Moen, er jeg omsider vel innstallert  i min egen store kjellerleilighet på Goldfinger Plaza (navnet lyver en hel del, tro meg). Til alt hell viser det seg at jeg bor supersentralt og jeg fant til og med vinmonopolet (som det er bare er to av i Kristiandsand?!)  på første forsøk. I øyeblikket nyter jeg et glass Lindemanns Chablis og tenker at livet slettes ikke er verst og at det saktens er mye man ikke vet man skal oppleve før man opplever det.

Som nevnt så ble jeg – rettere sagt vi – hentet på flyplassen av bloggfestivalgeneral Thomas Moen. Noe jeg faktisk ikke ante på forhånd, men ble svært lykkelig over, da det høljregnet ved landing. Ikke ante jeg at jeg hadde tatt samme fly som (den kjente) Toroborgen, Ida Wullf og Marie (som jeg ikke kjenner bloggnavnet til enda). Vi ble fraktet frem til våre respektive bosteder og fikk underveis vite at vi mellom kl.14 og 17 i morgen, skal få VIP-behandling!

Hjelpes – jeg har i grunnen ikke skjønt det før nå. Jeg er en VIP eller VIB om du vil – very important blogger (OMG). I det angitte tidspunktet i morgen, blir vi – sammen med foredragsholderne – tatt med på havrafting og deretter ut til et idyllisk fyr hvor vi skal spise og slappe av, før resten av programmet fortsetter.

Dersom du klikker her, får du opp oversikten over foredragsholderne. Har du spørsmål du synes jeg bør stille dem, kan du sende meg @/DM på twitter, hvor jeg er @vrangest eller legge igjen spørsmålet ditt i  kommentarfeltet under.

Nå må jeg derimot løpe – skal fikse noe hemmelig og dessuten registrere meg på Kick, hvor det senere i kveld blir åpning av bloggcampen og konsert med Marte Wullf og Erik Faber (sistnevnte mener jeg var nokså hot en gang i tiden – da jeg var på alder med Ida Wullf og Toroborgen…)

Comments: Be the first to comment

Siste nytt

Posted juni 19, 2009 by Curly
Categories: Fremtidstanker, Mobbing, Sosiale- og digitale medier
Tags: , , , , , ,

I løpet av de siste dagene har jeg både signert og lever min første bokkontrakt. Jeg må innrømme at jeg var en smule shaky etter å ha skrevet under som forfatter – og at boken som stadig tar tydeligere form i mitt hode – blir omtalt som verket. Det i seg selv er en smule uvirkelig med tanke på at jeg i omlag 30 år har drømt om – og vært bestemt på - at jeg en dag skal bli forfatter.

Som mange nok har fått med seg, har jeg hektiske – men gode tider på bokfronten. Interessen rundt boken er fortsatt stor, og jeg har etterhvert mistet oversikten over hvor mange generøse bloggere som ikke bare har omtalt bokprosjektet, men som også selv har bidratt med innlegg.

Etter å ha ventet i spenning i flere uker, er det nå klart at (selveste) kunnskapsminster Bård Vegar Solhjell har sagt ja til å bidra i boken! Jeg sendte ham en direktemelding på Twitter ( @Mobbebloggen til @bardvegar) og fikk epostadressen hans. Etter dette har jeg har hatt både mail -og telefonkontakt med ikke mindre enn tre av hans medarbeidere og rådgivere. I går ble det endelig bekreftet at han gjerne vil bidra i boken. Det tar jeg ikke bare som en stor ære, men også som en viktig påminnelse til meg selv om at mobbing stadig er like aktuelt som tema, og dette derfor er en bok  vi trenger. (Dessuten er dette nok et stjerneeksempel på hvordan sosiale medier kan brukes både konstruktivt og spennende)

Aslak  Borgersrud i Gatas Parlament – en av norges mest profilerte rappere – har bidratt med en finurlig og fin tekst i samtaleform. Slik det ser ut nå, ligger det an til at et stort navn i idrettsverdenen og forhåpentligvis ett fra teaterverdenen, også blir representert i boken.

Til tross for pågangen og oppslutningen rundt bokprosjektet, så ønsker jeg meg flere bidrag. Du kan selvsagt være anonym. Her følger ønskelisten:

  • Mobbere
  • Familie, venner av mobbere eller mobbeoffere
  • Lærere
  • Homofile/lesbiske
  • Fra arbeidslivet
  • Religion, hudfarge, nasjonalitet
  • Mobbing i familien og/eller parrelasjoner

Det stilles ingen krav til lengde på tekstene. Fristen for å bidra til boken er satt til 15.juli.

Som nevnt, er det hektiske tider og tar det litt tid før jeg svarer deg på mail, Facebook eller Twitter, så er det fordi jeg prøver – dog uten å lykkes helt – å prioritere familieliv og venner innimellom skriving og redigering av innlegg. Det regner jeg med at de fleste har forståelse for.

Før jeg avlsutter dagens innlegg, så har lyst til å fortelle at jeg er invitert på Bloggcamp i Kristiandsand i helgen. Jeg håper jeg møter noen av dere som leser dette, der. Dersom noen ønsker å snakke med meg angående bokprosjektet og/eller Erfaringsbloggen,  så se etter en høy og mørk krølltopp.

PS! Følg med etter helgen – da lanseres det ved hjelp av Morten Prom m.fl – en photochallenge, med tanke på illustrasjoner til boken.

Husk dessuten Ordkonkurransen

God helg, ønskes alle - fra en ydmyk, rørt, stolt og veldig glad forfatter :-)

(Innlegget er også postet i Mobbebloggen)

Comments: 2 Comments

Gratis smitte

Posted juni 17, 2009 by Curly
Categories: Familien Krøll
Tags: , , ,

Høytlesningsstund hos familien Krøll i går kveld. Bok: Så lenge jeg lever av Sally Nichols.

(Mini avbryter)

Mini: Når jeg får barn, mamma – jeg mener hvis jeg er så heldig å få barn – så håper jeg at jeg blir en god mor og at jeg kanskje har lært litt fra deg innen den tid. Jeg mener, hadde jeg vært Sam (hovedpersonen i boken), så hadde jo du latt meg besøke min beste venn på sykehuset, selv om han kanskje lå for døden, ikke sant? Var bare det jeg skulle si. Les videre. Nei, vent – Binna vil sitte i armkroken din først. Sånn!

Mamma: (leser videre i boken): … Liste nr.5. Hvordan leve evig? 1. Si hver morgen: Jeg skal si dette igjen i morgen. 2. Bli vampyr. Håp at du ikke treffer Buffy. 3. Kopier hjernen din over på en CD og lev på en datamaskin. Håp at du ikke får virus…

Mini (avbryter igjen, mens hun stryker meg på hånden og er salig i blikket): Du mamma, jeg elsker å være på stranden med deg!

Mamma: Jaha? Jeg liker å være på stranden med dere også. Der er vi frie og har god tid til å være sammen. Men hvorfor kom du på det akkurat nå?

Mini: Jo, fordi jeg kom til å tenke på da vi var på stranden på søndag og de to barna som solgte armebånd de selv hadde laget. Husker du dem?

Mamma: Klart jeg husker det. Det var skikkelig fine armebånd

Mini: Du mamma, jeg tror de barna kommer til å huske oss en god stund fremover

Mamma: Hvorfor tror du det?

Mini: Jo, du var så utrolig hyggelig mot dem. Måten du snakket til dem på selv om du ikke hadde med deg lommeboka

Mamma: Det var vel ikke noe spesielt. De solgte fine ting og man skal jo være hyggelig når man kan. Skulle bare mangle

Mini: Joda, men du kunne jo bare sagt nei. Litt sånn (krass) Nei, det vil jeg absolutt ikke-aktig. Det er ganske mange voksne som ville ha sagt det sånn, skal jeg si deg. Og da ville det ha blitt en helt annen dag for de barna, kanskje. Kanskje de aldri hadde turd å spørre noen igjen. Jeg ble så glad for at du viste interesse – de hadde jo sikkert stridd en del

Mamma: Hmm, jeg tenkte ikke spesielt over det jeg sa, men du har kanskje rett – det viser hvor lite som skal til for å glede noen. Jeg håper du og storesøster aldri glemmer det – hvor  viktig det er å være oppmerksom og ha respekt for andre. Si hei til folk man kjenner, se på folk som snakker til dere osv

Mini: Jeg pleier å smile til folk jeg møter i gangen på skolen for eksempel – selv om jeg kanskje ikke kjenner dem så godt. Det er jo så hyggelig med et smil og dessuten er det gratis!

Mamma: Det har du sannelig rett i, jenta mi! Men, hva skjer når du smiler til folk på den måten?

Mini: Da smiler jo de aller fleste tilbake, selvsagt! Det er ikke mange som kan motstå et smil, vet du! (Mamma gjesper mens hun snakker) Apropos det, Mamma (Mini gjesper en lang gjesp). Det er ikke bare smil som er smittsomt, det er gjesping også. Les videre du nå. Vi må jo få greie på om moren til slutt tok til vettet og lot Sam få besøke den syke vennen sin

Comments: 7 Comments

Bokkontrakt og sommerfugler

Posted juni 15, 2009 by Curly
Categories: Fremtidstanker, Sosiale- og digitale medier
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,

På grunn av sykdom har det vært stille fra meg om Mobbebloggen og bokprosjektet de siste ukene. Det betyr på ingen måte at prosjektet har ligget brakk. Tvert i mot har det skjedd spennende ting siden sist, og både dugnadsånd og engasjement lever i beste velgående, selv om jeg ikke har fått nedlagt like stor innsats som jeg ønsker.

sommerfuglerOnsdag i forrig uke hadde jeg mitt første møte (i febertåke) med forlagssjefen i Humanist forlag, Bente Pihlstrøm. Vi diskuterte de generelle rammene rundt prosjektet og definerte både tidspespektiv, antall sider og illustrasjoner. Da jeg gikk fra kontoret hennes hadde jeg min første bokkontrakt i vesken! Selv om det gjenstår en hel del arbeid med boken og antageligvis en del diskusjoner rundt innhold og utforming, så er det ikke å overdrive og si at det var en av mine største – og kan hende viktigste dager – noensinne. Jeg er på vei mot forfatterdrømmen – på ordentlig!

Etter et hyggelig og konstruktivt møte med svært mange gode tilbakemeldinger på arbeidet mitt så langt, ble jeg fulgt opp i 3.etasje i ærverdige Humanismens hus. Der holder Arnfinn Pettersen til som redaktør for tidsskriftet Humanist. Arnfinn – @dentvilsomme på Twitter – er mannen som umiddelbart kontaktet meg da jeg for omlag en måned siden skøyt fra hofta og stilte et nokså åpent spørsmål til Twittersfæren. Jeg spurte om noen hadde råd til en som mente å besitte en glimrende bokidé. Arnfinn varte meg umiddelbart og ba meg sende ham en presentasjon og utdyping av tankene mine. Etter å ha mottatt skribleriene mine, tilbød han seg å presentere tankene mine for forlaget – allerede dagen etter. Samme dag som han generøst presenterte ideén, fikk jeg epost fra Bente Pihlstrøm som synes prosjektet virket svært spennende og ønsket kontakt.  Resten av historien kjenner de fleste av dere. Vel, Arnfinn tok meg med ut på en kopp kaffe som varte i over en time (og jeg kom nesten for sent til skoleavslutningen til barna). Unødvendig å poengtere at det var en hyggelig time og et godt møte.

Pihlstrøm og Arnfinn har stilt seg fullt og helt til disposisjon som rådgivere og ballspillere – og begge hevdes å være strenge men rettferdige. Det er egenskaper jeg setter stor pris på og som bidrar til at jeg føler meg godt ivaretatt. Dette er min første bok og jeg ønsker selvsagt at Mobbeboka blir den beste boken skrevet om temaet noensinne!

Torsdag i forrige uke – altså dagen etter kontraktsmøtet – var jeg etter forespørsel fra Victoria i Tidsskrift for psykisk helsearbeid, så heldig å få holde foredrag (fortsatt i febertåke) om sosiale medier og psykisk helse sammen med en av bloggsfæren mest markante personligheter, Virrvarr. Arrangørene ønsket at jeg skulle snakke om både Erfaringsbloggen og Mobbebloggen/Mobbeboka og jeg føler jeg fikk god anledning til å presentere bokprosjektet. I etterkant av foredraget – hvor Virrvarr holdt et forrykende og engasjerende innlegg med høytlesning fra sin egen blogg – har jeg fått tre henvendelser fra folk som muligens ønsker å høre meg snakke mer om prosjektene mine. Kanskje får jeg gleden av å snakke for studenter på HIO til høsten. Nok en bemerkelsesverdig dag ble avsluttet med en svært hyggelig tyrkisk middag og en lang, berikende samtale med Virrvar, som jeg gleder meg til å treffe igjen.

De neste dagene vil jeg legge ut informasjon om tidsfrister for innsendelse av bidrag, samt lansere en photochallenge i samarbeid med svært behjelpelige Morten Prom. Følg med, spennende ting er i gjære nå som feber og vondter er i ferd med å erstattes av sommerfugler i magen og (langsomt økende) overskudd.

PS! Nevnte jeg forresten at jeg også har blitt invitert på bloggcamp i Kristiansand neste helg? Nok en arena hvor jeg kan promotere boksprosjektet og allerede nå er det flere som har meldt interesse for å diskutere mulige bidrag med meg. Les mer om Bloggcamp her

Comments: Be the first to comment

« Previous Entries
Neste Side »